onsdag
Unnskyld meg.
5/05/2010 07:48:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
I dag har jeg tømt rommet mitt for personlige eiendeler, pakket ned de klærne jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å bruke i løpet av den uka vi har igjen og kastet alt jeg vet jeg ikke trenger eller har bruk for. Jeg har sagt farvel ”Dole Premium Bananas” eskene som jeg hentet på Spar her om dagen, og parkert dem i hybelen til Inger der de skal tilbringe sommeren. Det er fryktelig rart å se rommet mitt sånn som det er nå – det har ikke vært så nakent siden jeg ankom skolen i august i fjor og med alt rotet her, ser det virkelig ikke ut.
Timen hos legen i går var, ja, jeg har i grunnen ikke noen ord som kan forklare hva jeg følte da jeg forlot legekontoret. Det var en salig blanding av kaos, et snev bitterhet, irritabilitet og en liten gnugende følelse om tillitsbrudd. Som vanlig stilte legen min meg de samme vanlige spørsmålene om ditten og datten og dadidadida, men for engangsskyld formulerte hun seg litt annerledes mens hun gjorde et forsøk på å stirre meg inn i øynene og grave i hodet mitt. Før jeg forsvant fra kontoret hennes og inn på laboratoriet for å ta blodprøver, spurte hun meg plutselig etter mammas navn og telefonnummer. Hun sa ingenting om hvorfor, og selv om jeg hadde en liten mistanke, måtte jeg spørre hva i all verdens navn og rike hun skulle med opplysninger som det. ”Jeg tenkte jeg skulle ringe moren din,” svarte legen. Ringe mamma? Hva i all verden? Selv om jeg kanskje ikke alltid er så flink til å ta vare på meg selv eller alltid forstå hva som er best for meg, er jeg jaggu meg snart tjue år gammel. Jeg er voksen. Jeg burde klare meg alene til en viss grad og det er ikke slik at jeg har planer om å være avhengig av andre mennesker resten av livet mitt. Jeg må få lov til og prøve å feile litt på egenhånd og jeg er kommet så langt at jeg greier å be om hjelp hvis jeg føler jeg trenger det. Nei, det er ikke det at jeg har eller hadde noe i mot at hun tok en slik telefon – akkurat det gjør meg ingenting, men det som gjør noe, er hvordan legen tok det forgitt at hun bare kunne slå på tråden og fortelle om, ja, hva det enn måtte være. Det var ikke noe ”kan jeg?” eller ”går det greit for deg om…?” nei, ikke noe slikt. Tut og kjør på. Da jeg hadde forhørt meg HVORFOR og HVILKET GRUNNLAG hun hadde for å ta kontakt med foreldrene mine, viste det seg at det tydeligvis ikke fantes noen grenser for hvilke opplysninger hun hadde tenkt å levere ut. Vekt, for eksempel – noe jeg synes er fullstendig unødvendig. JA – tall og status og blablabla er av betydning for leger og psykologer med tanken på helsetilstand, men det er ikke noe andre mennesker bryr seg om. Det er irrelevant. Jeg er ikke et tall. JEG kan ikke måles i nummer, størrelse eller noe som helst. Mamma bryr seg ikke om tallene mine. Hun bryr seg om meg. Hun bryr seg om jeg har det bra og om ting går som det skal.
Først da jeg hadde holdt en lang, bitter tale om nettopp det, spurte legen meg om fikk lov til å ringe. For min del må hun bare ringe så mye hun vil, men et sted går faktisk grensa. Unnskyld meg, men det får være måte på hva man skal utlevere til gud og værmann.
Ja. Ellers… har det vært en ganske grei onsdag. Jeg er snart ferdig med teddybjørnen jeg lager i valgfag, kjøpt kjole til lørdag og i morgen kommer mamma og lillesøster. Det blir fint.
Timen hos legen i går var, ja, jeg har i grunnen ikke noen ord som kan forklare hva jeg følte da jeg forlot legekontoret. Det var en salig blanding av kaos, et snev bitterhet, irritabilitet og en liten gnugende følelse om tillitsbrudd. Som vanlig stilte legen min meg de samme vanlige spørsmålene om ditten og datten og dadidadida, men for engangsskyld formulerte hun seg litt annerledes mens hun gjorde et forsøk på å stirre meg inn i øynene og grave i hodet mitt. Før jeg forsvant fra kontoret hennes og inn på laboratoriet for å ta blodprøver, spurte hun meg plutselig etter mammas navn og telefonnummer. Hun sa ingenting om hvorfor, og selv om jeg hadde en liten mistanke, måtte jeg spørre hva i all verdens navn og rike hun skulle med opplysninger som det. ”Jeg tenkte jeg skulle ringe moren din,” svarte legen. Ringe mamma? Hva i all verden? Selv om jeg kanskje ikke alltid er så flink til å ta vare på meg selv eller alltid forstå hva som er best for meg, er jeg jaggu meg snart tjue år gammel. Jeg er voksen. Jeg burde klare meg alene til en viss grad og det er ikke slik at jeg har planer om å være avhengig av andre mennesker resten av livet mitt. Jeg må få lov til og prøve å feile litt på egenhånd og jeg er kommet så langt at jeg greier å be om hjelp hvis jeg føler jeg trenger det. Nei, det er ikke det at jeg har eller hadde noe i mot at hun tok en slik telefon – akkurat det gjør meg ingenting, men det som gjør noe, er hvordan legen tok det forgitt at hun bare kunne slå på tråden og fortelle om, ja, hva det enn måtte være. Det var ikke noe ”kan jeg?” eller ”går det greit for deg om…?” nei, ikke noe slikt. Tut og kjør på. Da jeg hadde forhørt meg HVORFOR og HVILKET GRUNNLAG hun hadde for å ta kontakt med foreldrene mine, viste det seg at det tydeligvis ikke fantes noen grenser for hvilke opplysninger hun hadde tenkt å levere ut. Vekt, for eksempel – noe jeg synes er fullstendig unødvendig. JA – tall og status og blablabla er av betydning for leger og psykologer med tanken på helsetilstand, men det er ikke noe andre mennesker bryr seg om. Det er irrelevant. Jeg er ikke et tall. JEG kan ikke måles i nummer, størrelse eller noe som helst. Mamma bryr seg ikke om tallene mine. Hun bryr seg om meg. Hun bryr seg om jeg har det bra og om ting går som det skal.
Først da jeg hadde holdt en lang, bitter tale om nettopp det, spurte legen meg om fikk lov til å ringe. For min del må hun bare ringe så mye hun vil, men et sted går faktisk grensa. Unnskyld meg, men det får være måte på hva man skal utlevere til gud og værmann.
Ja. Ellers… har det vært en ganske grei onsdag. Jeg er snart ferdig med teddybjørnen jeg lager i valgfag, kjøpt kjole til lørdag og i morgen kommer mamma og lillesøster. Det blir fint.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Nei,fy faen,er det mulig?? Hun kjenner vel til reglene på akkurat dette om at man er myndig når man er over 18,og at hun har taushetsplikt??? Greit at du ikke har noe å skjule,men siden foreldrene dine vet alt likevel,så kunne hun jaggu meg ha spurt om det var greit om hun kunne ringe mamman din OM det var noe grunnlag for det!! Kjenner at jeg blir sint assa!
Du får høre med mamman din hva i all verden legen din hadde å opplyse henne om..
kos deg med mamman din i morgen du Annika,og drit i legen.
klem
Så teit, det er jo en selvfølge at man spør personen før man ringer pårørende da, serlig når man er over 18 år!! :p