Det har vært en fryktelig lang og slitsom dag med vasking, pakking, rydding, tur til Haukeland sykehus for å ta den bentetthetsprøven og mange, mange timer på Åsane storsenter sammen med mamma og lillesøster.

Bentetthetsprøven gikk nesten fint. Jeg lå på ryggen i femten minutter med en merkelig sak som scannet skjelettet mitt, svisjende frem og tilbake over meg, mens dama som tok undersøkelsen snakket i vei om hvor vanskelig det var med det nye digitale journalsystemet de akkurat hadde begynt med. Da det hele var ferdig fikk jeg resultatet: alt er som det skal, bortsett fra ryggraden. Selv om jeg tydeligvis bare har noen verdier som er bittelitt under normalen og selv om undersøkelses - dama sa at jeg kunne, med et gjennomtenkt kosthold, få alt på plass igjen, kan jeg se den røde varseltrekanten blinke i det fjerne.
Jeg er klar over at jeg ikke har vært så snill med ryggen min i løpet av årene som har gått, men likevel svir det litt når man får det bekreftet av fagfolk. Det å ha en liten anelse er én ting, men når det plutselig blir fakta og dokumentert, tar ting en helt annen vending. Selv om det ikke var et stort avvik fra det som er det optimale, blir jeg likevel bekymret.

Jeg synes synd på kroppen min. Den har det ikke helt bra. Og når det kommer til det, er det to ting som er litt vanskelig: 1.det er bare jeg som kan gjøre noe med det og 2. Akkurat nå deler jeg kroppen og meg inn i to forskjellige deler, som om vi ikke henger sammen - noe som er typisk for mennesker med spiseproblemer. Det blir fort sånn når det skjer ting som jeg ikke er helt komfortabel med, og det er slettes ikke slik det skal være. Når ting blir sånn som nå, er det viktig for meg at jeg minner meg selv på at JEG ER KROPPEN MIN. Vi hører sammen. Hjerte, hjerne, kropp. En helhet. Selv om det av og til er vanskelig å forene seg med det, trenger man alle delene av seg selv for å være til. Og så er det sånn at man aldri får det bra, hvis man ikke er snill med seg selv. God med kroppen sin.

I går var jeg innom DPS og det var sannsynligvis den siste timen jeg noen sinne kommer til å ha med den psykologen. Så det var det, da. For øyeblikket hjelper pappa meg med å finne noen jeg kan ha kontakt med i sommer, og siden Helse Nord tydeligvis har sagt fra seg sin rolle når det kommer til meg (og det til tross for at jeg fortsatt tilhører den helseregionen), er det litt av et prosjekt. Men som han og mamma og alle andre sier: "Det finnes alltid en løsning." Det gjør det.

Og ellers? Vel. Vulkanene på Island har fest igjen, og under frokosten i dag fortalte Anne hva en Islandsk kompis av henne hadde sagt: "hvis det blir et ordentlig utbrudd, kan all flytrafikk legges ned for en stund." Dette passer fryktelig dårlig. Jeg reiser til Egypt om en måned og jeg trenger virkelig den ferien.