Lørdag. Det siste lørdagsseminaret for kullet 2009 - 2010, arrangert av Latin - Amerika linjen. Slik som det omentrent alltid er på slike seminarer, ble alle elevene delt i seks grupper. Denne gangen: grupper med dyrenavn. På spansk. Disse gruppene skulle (slik som nesten alltid er) traske rundt på skolen og besøke diverse poster med en eller annen form for aktivitet.

*
 "På denne posten skal vi bake tortillas," sa en av guttene på Latin - Amerika linjen da gruppa mi ankom den første posten, som beleilig nok var plassert på skolekjøkkenet. Nyvasket, ferdig og klar for ei økt med deigkliss. For å gjøre det så enkelt og lite tidkrevende som mulig, var alt klart: kjevla lå på kjøkkenbenken, melet hadde funnet veien ut av papirposen og deigen som var blitt laget på forhånd, var skåret opp i uttallige klumper. En, to, tre - bare sett i gang. Det var evigheter siden jeg hadde tatt i en deig; muligheten blir noe begrenset når man går på en skole der man får alt servert .

"Åååh!! Så gøy!" menneskene rundt meg var åpenbart glade, og det var omentrent nummeret før de begynte å klappe i hendene sine. Det er en folkehøgskole greie. Vi klapper i hendene hele tiden. Jeg sa ingenting. Det er ikke det at jeg ikke liker å bake, for er det noe jeg liker - så må det være det, nei, det var noe annet. En ekkel, liten knugende følelse i magen. Noe som ikke skulle være der, men som var det likevel. En velkjent følelse av ubehag som jeg har kjent på så alt for mange ganger før.
En av disse som var på gruppa mi, kastet et blikk på spisebordet som står midt på gulvet og la merke til det jeg allerede hadde sett: små skåler med tomatbiter, tacosaus, bønner, ost og paprikabiter.
"Får vi spise dem også? De vi lager?"

Gutten fra Latin - Amerika linjen nikket bekreftende. "Det får dere. Vi fikk dessverre ikke lov til å servere kjøttdeig til. Det ble vissnok litt dyrt eller noe."
"Det gjør ingenting," utbrøt jeg. "Ja, jeg spiser jo ikke kjøtt da, så for meg spiller det ingen rolle. Poenget er vel uansett at vi skal smake hvordan det er med hjemmelagde tortillas?" Gutten nikket igjen.
"Nei, det får du ikke," hvisket det i øret mitt. "Du får ikke lov til å spise det der. Det er ikke lenge til middag og det blir helt feil om du stapper noe inn i munnen mellom. Det DER er ikke et mellommåltid og mellommål - tid er ikke nå. Vi har system på sakene, du og jeg. Du kan ikke gjøre noe annerledes. Du får ikke lov. Du må holde deg til skjemaet. SÅNN er det. Ingen unntak. Jeg har regler. Jeg har mine prinsipper og du har bare med å holde deg til dem." Stemmen hans. Den grusomme, ufordragelige stemmen som høres akkurat når det passer ham best, stemmen som følger med skikkelsen som tilsynelatende alltid ser ut til å dilte etter meg. Tråkker meg på hælene. Puster meg i nakken. Følger alltid med.

Han er en humørdemifikator, en slik som kan påvirke sinnsstemningen. En magiker av den typen som kan putte inn ting her og der, der det passer ham. Litt dårlig samvittighet her, stygge tanker der, fordreide bilder opp, realistiske syn på ting ned. Og han er flink til det. Å ja, han er utrolig dyktig. Kan sakene sine, er velinnøvd og erfaren og selv om han i blant bommer, finner han ofte en annen vei å gjøre ting på. Det gjelder bare å finne de riktige øyeblikkene og han, Elefantstemmen, har en unik evne til å vite når de er. Dette var et slikt øyeblikk. Et slik øyeblikk der han trådde frem i en slags usynlighetskappe av merket Det-er-bare-Annika-som-kan-se, klar for å komme med noen trivelige gloser og plante noen flotte tanker, ideer og bilder inne i hodet mitt. Den hviskende stemmen hans var så klar og tydelig at den fikk hjertet mitt til å briste og giften han alltid bærer med seg, blandet seg med oksygenet jeg trakk inn i lungene. Jeg sto nærmest døren. Tre skritt bakover, og jeg ville være utenfor. Tre skritt tilbake og gulvet i korridoren ville vært under føttene mine. Hvis jeg fortsatte å gå baklengs, ville jeg, etter noen meter, kunne ta av til venstre, presse ryggen mot ytterdøren og forsvinne ut på trappa. Poof. Forgiftet. Og så kunne jeg stått der helt til jeg kom til sans og samling, eller til noen tok opp mobilen sin og ringte giftsentralen.

Jeg ble værende. Jeg diltet etter medelever som vasket hendene, jeg vasket hendene mine, jeg fulgte etter Kine som gikk bort til kjøkkenbenket, jeg gjorde som hun da hun tok tak i en deigklump og ei kjevle, og jeg gjorde akkurat slik som alle andre: kjevlet 1.stk deigklump så tynn som mulig, for så å slenge den oppå ei gigantisk stekeplate. "Hva i herrens navn er det du tror du gjør?" "... oppgaven min," hvisket jeg, "det jeg skal gjøre." Jeg var en Annika på autopilot. Jeg stekte den uformelige tortillaen min og kastet den på ei rist til avkjøling. "Du må ikke tro du får spise den der."

"Nei, nei. Greit. Bare la meg være i fred og la meg få gjøre det jeg skal." Jeg ristet på hodet, bare for å bekrefte at jeg hadde hørt hva demonen hadde sagt, før jeg nok en gang vendte tilbake til kjøkkenbenken og satte i gang med en tortilla til. "ENDA EN????? DU MÅ IKKE TRO NOE SOM HELST!" Elefantstemmens lov, en matfokusert og kroppsfokusert versjon av janteloven. Du må ikke, du skal ikke, du må ikke tro, du får ikke, du kan ikke, du vil aldri, du greier ikke, du kvalifiserer ikke. Deigen som var lagd til tortillaene forsvant, og på den samme rista som jeg hadde slengt min uformelige sak, lå en bunke med tortillas i alle former og fasonger.
"Kan vi spise nå?" spurte ei av jentene på gruppa mi. "Ja, for all del. Det må dere gjøre. Neste gruppe kommer snart," sa gutten på Latin - Amerika. "Spis så mange dere orker."

"Så mange dere orker, hva? Du orker ingen." Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Løpe? Stå? Sitte? Bli? Jeg lukket igjen alle kanaler og flyktet inn i mitt eget tankekaos, den evinnelige ambivalenten, den slitsomme, idiotiske dritten som bare er i veien. Der, mens jeg snublet rundt inne i mitt eget mørke, kom jeg over det lille lyset. Lyset som i perioder er så flammende og klart at jeg føler meg uovervinnelig, som får meg til å stå med rak rygg, sparke Elefantstemmen i rumpa gang på gang, lyset - skyttsvergen som har reddet livet mitt. Skyttsvergen som jeg i blant graver ned og glemmer av.
 "Du kom," sa hun, "det var påtide. Jeg har ventet på deg." Jeg nikket. For ja, jeg hadde kommet, men det var ikke fordi jeg hadde vært på jakt etter henne. Det var fordi jeg ville stikke av, fordi jeg ville finne en mulighet til å komme meg unna Elefantstemmens evinnelige gnål og fordi jeg trengte en løsning. Og så, plutselig, snublet jeg over henne.

"Jeg vet hva du tenker på. Vil du se ut som en, ja, hva kaller dere det? Tard? Idiot? Sitte der å se på at de andre spiser ting dere har laget og få de spørsmålene som du har fått så mange ganger 'vil ikke du ha?' 'skal ikke du smake?' Du hater dem. Du kommer til å sitte der, være utilfreds, føle deg feilplassert og etterpå kommer du til å gå ut døren med fryktelig dårlig samvittighet for alle løgnene du har sagt uten at du har tenkt over det, dårlig samvittighet for at du ikke har gitt det et forsøk engang og du kommer til å føle deg fullstendig mislykket. Av kun en grunn: du vet hva som må til. Du vil bli frisk. I flere timer etterpå kommer du til å tenke 'hvorfor gjorde jeg det ikke?' 'herregud, så latterlig jeg er', 'jeg skammer meg' og så kommer du garantert til å angre. Du kommer til å angre, ønske - som så mange ganger før, at du var fullstendig frisk - noe du ikke kommer til å bli med mindre du gjør slike ting som for eksempel, dette. Friskhet kommer ikke av seg selv. Det vet du. Den dårlige samvittigheten Elefantstemmen gir deg, ordene han planter i hodet ditt, bildet du har av deg selv etter du har spist den tortillaen din, forsvinner etter en stund. Du kommer til å glemme det, det vet du. Du har for mye annet å gjøre enn og bruke tiden på å kverne over den lille delen der. Hodet ditt er alt fylt til randen av allverdens mulige unødvendige duppeditter og du kommer IKKE til å bruke flerfoldige timer til å tenke på den forbaskede tortillaen, med mindre du ikke spiser den, selvfølgelig.

Du kjenner deg selv. Jeg kjenner deg. GÅ. GJØR DET DU VET ER RIKTIG."