En av ambisjonene mine har lenge vært å komme over og arbeide på "den friske delen av psykiatrien". I flere år har jeg visst hva jeg har lyst til å studere, hva jeg har lyst til å jobbe som/med og jeg har til og med gått så langt som å surre i grøten om videreutdanninger og spesialtfelt - noe som er å se for langt frem i tid. Jeg er ikke engang ferdig med videregående. Jeg har alltid tenkt: "Ja, ja. Kommer jeg ikke inn på psykologistudiet i Norge, drar jeg et annet sted." Eller "Psykiatrisk sykepleier er fint det også," eller... "Barnevernspedagoger kan arbeide som terapeuter." Det er alltid det. Jeg tenker nesten aldri over hvilken drittjobb det av og til må være.
Ikke har man bare ansvar for i, flere tilfeller, et menneskeliv, nei, man må også tåle uhorvelig MYE dritt.



Jeg var på DPS tidligere i dag. Det er det samme hver gang; jeg kommer inn, jeg snakker, psykologen sier noe, skriver, jeg sier noe og jeg går. Jeg prøver å oppføre meg ordentlig. Jeg er ikke lengre syk av den typen der jeg utagerte i hytt og gevær, så i stedet for prøver jeg å være fryktelig medmenneskelig og "enkel". Jeg kan ikke fordra å være vanskelig. Jeg misliker at andre kaster bort unødvendig tid som de kunne brukt på andre enn meg. Jeg liker ikke å ta opp plass. Men det finnes en ting som er verre enn å føle at man er vanskelig: Å få det metaforisk fortalt i form av fine formuleringer, etterfulgt av et: "jeg prøver bare å hjelpe deg..."
Da jeg forlot DPS etter min ukentlige time der, kjente jeg meg sint. Da jeg satt på bussen inn til byen for å møte Inger, vurderte jeg et øyeblikk å hoppe av, for så å løpe tilbake,opp bakkene og inn i DPS - bygninga, springe igjennom gangene og rive opp kontordøren til psykologen. Jeg hadde hele scenarioet i hodet. Jeg så for meg hvordan psykologen kom til å sitte der med sitt: "Ja, men jeg prøver bare å hjelpe deg,"  mens jeg derimot hadde funnet frem det sorte blikket mitt, bikket ned øyenbrynene slik at bekymringsrynka mi kom tydelig frem, før jeg sa: "Ja, men da gir jeg deg sparken. Så slipper du den drittjobben!"

Jeg gjorde det selvfølgelig ikke. Jeg ble sittende på bussetet mitt vedsiden av en tenåringsgutt, i ført et par brune uggs og alt for høy hip-tjollahopp-musikk tytende ut av de store Skullcandy hodetelefonene han så fint hadde dandert øverst oppå ei turkis lue.
Selv om humøret ikke var på tipp - topp, kom jeg meg inn til byen og ting ble ganske greit etterpå. Det var fint vær, jeg var på biblioteket, jeg møtte Inger og vi spiste kinamat.

Men senere tok jeg meg selv i å tenke noe skummelt:
Annika:  "JEG TRENGER IKKE..."
Skyttsverge: "...Annika..."
Annika: "JEG ER IKKE SY...."
Skyttsverge: "Unnskyld meg, hører du hva du sier?"
Annika: "Huh?"
Skyttsverge: "Hører du ikke hvem du høres ut som?"
Annika: "skjønner ikke??"
Skyttsverge: "DEG SELV. FOR NOEN ÅR SIDEN."
Annika: "ÅH!!"

Men. Nå, bortsett fra at nesa mi har etset bort på grunn av nesespray med mentol ting i, er ting okei.