torsdag
Menneskets overlevelsesinstinkt er større enn døden.
4/22/2010 04:30:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Engelen bruker ofte andres lepper til å si oss noe"
Jeg skulle ønske jeg kunne beskrive og forklare til mennesker som ikke er spisesyk selv, hvilken kamp det er å kjempe mot sykdommen. Fortelle på en måte som gjør slik at det blir enklere å forstå at det ikke er ”bare å… ditt” eller ”bare å… datt”. Jeg skulle ønske jeg kunne overføre alle tankene, følelsene og alt annet som måtte røre seg inne i meg og som hører med på lasset, på en film med soundtrack som passer til og lydeffekter som gjør slik at de som ser på får et lite innblikk i hvordan det er. Hvordan det er å leve med en ryggsekk som veier ett tonn, hvordan det føles å ha denne klampen rundt foten. Til tider er det som å være lenket i bånd, være i et destruktivt og voldelig forhold som det er vanskelig å bryte ut av.
For ett år og fem måneder siden tok jeg et valg. For ett år og fem måneder siden bestemte jeg meg for å prøve. Jeg bestemte meg for å samle de trådene som hang fra hverandre, finne puslespillbrikkene som manglet og komme meg tilbake til livet. Jeg bestemte meg for at nok var nok. Det valget jeg tok for en stund tilbake, står jeg fortsatt ved. Forhåpentligvis vil jeg alltid gjøre det. Akkurat nå står jeg midt i stormen, og jeg kjemper hver dag for å forhindre at nok en katastrofe slår til. Jeg har ikke så veldig lyst til å måtte evakuere igjen.
Her om dagen snakket jeg med mamma i telefonen, og hun minte meg på ting jeg må huske på og ting jeg ikke må glemme. Hun er tross alt et klokt menneske og hun har, selv om det i perioder har vært vanskelig å forstå, alltid vært der for meg.
”I ett år har du jobbet beinhardt. Det har bare gått oppover og du har kommet så langt. ”
Siden 2008 har jeg sakte men sikkert revet meg løs fra den alvorlige altoppslukende depresjonen, jeg har karet meg opp fra det mørkeste gjørmehullet, gravd meg opp fra jorden. Jeg har overvunnet den skrekkelige angsten, jeg har sparket spiseforstyrrelsen i rumpa, jeg har tatt avstand fra fryktelig mange av de tingene og forhold som betydde mye og som jeg var glad i, men som jeg visste ikke kunne være der fordi det ikke var bra for meg. Fordi det ville begrense friskhetsprosessen. Jeg har kastet kniven og tatt avstand fra alle de destruktive handlingene jeg brukte for å holde livet mitt i sjakk. Jeg vil ikke dø, fordi jeg har lært. Jeg har sett ting jeg ikke trodde var mulig. Jeg har erfart at det finnes mirakler.
Jeg har forandret meg. Før, for noen år siden, var lista over ødeleggende ting lang. Jeg ønsket alt dette ut av livet mitt, jeg drømte om at tingene skulle forsvinne og nå, i dag, kan jeg med hånden på hjertet si at det meste er borte. Den største delen som var en klamp rundt foten min er strøket ut med stor, sort tusj. JEG har klart det. JEG har gjort det.
Man må velge hva man skal tro på og jeg tror, jeg velger å tro at alt kan bli borte, forsvinne. Jeg tror på håpet. Jeg tror på livet. Troen, evnen til å tro på ting som ikke alltid kan sees, har jeg fått med meg fra barndommen og akkurat nå er det kanskje det sterkeste jeg har. Mitt sterkeste våpen. Jeg ser kanskje ikke engler på samme måte som Märtha Louise, men jeg vet at de er der. De vandrer i blant oss.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Smarte ord fra ei meget smart ung frøken :)
Smarte ord fra ei meget smart ung frøken :)
veldig godt skrevet annika. Du har pokker meg kommet så langt!! Men det viser også hvor hardt det sitter i å slite psykisk,hvor lang tid det tar for å komme seg helskinnet ut av det og komme seg i mål. Du sliter fortsatt,men du er nærmere målet,enn begynnelsen.
<3
Du skriver så sinnsykt bra! får frysninger <3
Jeg er sikker på at du er en viljesterk person og kan få til det du virkelig vil og jobber for :)