Jeg har ikke en veldig bra dag i dag. Det er kaldt i Bergen, mange tusen minusgrader og jeg fryser. Dessuten er jeg veldig sliten, har mest lyst til å sove resten av dagen - men kan ikke. Jeg er ganske tom på innsiden også, og det er få ting jeg liker så lite som det. Nåja, det finnes mange ting jeg ikke liker. Ta for eksempel: min manglende evne til å holde orden og system på ting. Jeg har nok en gang rotet vekk iPoden min. Jeg har rett og slett ikke peiling på hvor den har blitt av, noe som er fryktelig irriterende. Før jul mistet jeg en jeg har hatt i noen år - ja, den hadde virkelig forsvunnet, noe som resulterte i at jeg kjøpte meg en ny. Det er prikken over i'en. Gjør ikke akkurat denne dagen så mye bedre.

Men, men. Jeg har gjort noen ganske trivelige ting likevel. Det har vært en Jazz - konsert på skolen, jeg har fått et veldig fint brev i posten, jeg har lest noen sider i "Tilbake til Riverton", vært en tur på det grusomme kjøpesenteret og spist middag sammen med ei av jentene på internatet. Det var trivelig. I kveld er det pysjamas - fest, eller hva man skal kalle det, i gymsalen. Jeg har ikke så veldig lyst til å drive med flere sosiale aktiviteter, men jeg har tenkt å møte opp likevel. For alt jeg vet kan det jo være at det er akkurat det jeg trenger for å heve humøret noen hakk. Man vet aldri. Skader ikke å gi det et forsøk.

Timen på DPS i går gikk bra. Jeg gikk ut av døren med et hefte i hendene; et hefte med 566 utsagn og et ark der jeg skulle kysse av på true/false, avhengig av hva som passer for meg. Det må være noe av det kjedeligste jeg har gjort, og siden denne greia mest sannsynligvis må ha vært skrevet på... 60 - tallet eller noe, er det haugevis med formuleriner jeg ikke helt forstår. Jeg er drittlei av tallene og rundingene med T og F i, men heldigvis er jeg snart ferdig med hele greia. Takk og lov.

Egentlig var det meningen at jeg skulle ha dommedag, gå til en ny eksamen og alt det der; men legen min har planer om å gjøre det samme neste fredag - og jeg måtte fortelle behandleren min at det ikke er hensiktsmessig på noen som helst måte å gjøre det to uker på rad. Det er sannheten. Og ja, hun var enig med meg i det. "Du er ikke der lengre at det er livsnødvendig å gjøre det så ofte" - jeg kunne ikke vært mer glad for det. "Den eneste grunnen til at vi må gjøre det i blant, er for å sjekke at alt går som det skal."
Jeg skulle gjerne sluppet unna, men jeg skjønner poenget. Jeg er ikke helt der ennå at jeg slipper unna det, men jeg håper at jeg vil komme dit i løpet av året. Det kommer til å bli utrolig deilig. Jeg ser frem til den dagen der behandleren min kan si: "Vet du, Annika, nå er du så stabil at vi ikke lengre trenger å sjekke hvor du ligger!"

Det finnes en ting til jeg virkelig gleder meg til. Det er den dagen der sitter på et kontor hos et menneske, gudene må vite hvem det måtte være, åpne munnen og høre meg selv si: "Nå tror jeg at jeg er så frisk som jeg kan bli."

Herregud. Jeg GLEDER meg. Den dagen kommer til å komme. Ikke i dag, ikke i morgen og ikke neste uke. Det vil nok ta tid, lengre enn jeg har trodd det ville ta, men den kommer. Det gjelder bare å være tålmodig.