torsdag

Jag kommer hem igen till jul.



Jeg har kjøpt julekjole og pensko som kan brukes til det meste er på plass. Det er bare litt finpuss igjen  på julegavene og så er jeg ferdig - for engangsskyld er jeg ganske så fornøyd med det jeg har klart å finne etter flerfoldige timer på allverdens kjøpesentre i byen.
I dag er det alt for mye som skal gjøres. Hele internatet mitt er snudd på hodet for å ta den store julevasken og rom skal vaskes og ryddes. Dessuten gjør jeg et helhjertet forsøk på å pakke det jeg skal ha med meg hjem til mamma og pappa. Jeg reiser nemlig avsted i penkjole med natt - toget til Oslo i morgen kveld og alt må være ferdig i dag. Det kommer til å bli en veldig lang reise: tog sammen med Caroline kl.23, Gardermoen over ni timer senere og frokost (frokost på flyplassen er grusomt) + tre timers venting på Gardermoen før jeg setter meg på et Norwegian- fly til Tromsø. Det kommer til å bli en slitsom reise og jeg er veldig spent på om jeg kommer til å få sove noe på toget. Heldigvis lånte jeg meg noen lydbøker på sånn MP3 lignende greie i går da jeg var på biblioteket før konserten i Grieghallen så for håpentlig vis overlever jeg.

Dessuten har vi julefest i morgen kveld med julemat, riskrem og hele pakka. Elefantstemmen skriker litt ekstra i hodet for tiden, så jeg er spent på hvordan det kommer til å bli. MEN siden vi hadde julebord da jeg var på Capio for ei uke siden, har jeg vært igjennom det en gang før. Jeg har bestemt meg for at det skal gå bra. Ingen idiotisk og forferdelig grusom elefantstemmedritt skal få lov til å legge julefesten i ruiner. Den dårlige samvittigheten får bare komme og jeg vet at den etterhvert kommer til å forsvinne.

I går var jeg på DPS, den siste timen før jul. Det var en bedre time enn det jeg hadde forestilt meg og vi tok opp veldig mange ting. Jeg fortalte hva jeg tenkte om det offentlige behandlingssystemet og hvordan opplegget med kostlister ofte kan feile hvis man ikke klarer å frigjøre seg fra den. Jeg, som så mange andre, ble firkantet i hodet og klarte ikke å dra noen steder uten diverse matvarer og dl mål. Man blir ikke fri og frisk av det.
Da behandleren min sa at det ofte kunne være konkurranser på institusjoner om å være tynnest, fortalte jeg hvordan det er på Capio. Siden de fleste som er pasienter der, er der frivillig, er det ikke konkurranse. De som virkelig er motivert jobber med å fokusere på seg selv og sitt problem - og dessuten støtter vi hverandre i den jobben vi gjør. Vi snakker om hvordan spiseforstyrrelsen skal i søpla, om hvor drittlei vi er og hva vi skal gjøre når vi blir friske. Vi er der for hverandre, vi gjør ting sammen på vanskelige dager og vi.... klemmer.

Behandleren min og jeg tok opp mange viktige temaer og prøvde å finne ut hva vi skal fokusere på i tiden fremover. Det at hun virkelig er opptatt av at jeg skal holde meg her jeg er nå og jobbe med å spise nok, er en trygghet. Hun er innstilt på at hvis jeg skulle feile litt, skal det ikke gå for langt og vi skal stoppe det før det går fullstendig ut av kontroll. "Jeg er ikke så flink til å be om hjelp," sa jeg, noe som er sant.
"Hvis det skulle skje noe, skal vi ordne opp i det."
Jeg er ikke så redd som det jeg har vært tidligere. Jeg har fått en fastlege som ser meg som et menneske og som virkelig har planer om å følge meg opp med både det ene og det andre og en behandler som tydeligvis har akkurat de samme hensiktene. Jeg føler meg trygg. Jeg er heldig.

"Har du tenkt å spise julekaker i jula da, Annika?" spurte hun mens hun skriblet for harde livet.
"Mm," svarte jeg. Jeg har store planer om det. Jeg skal ha ei fin jul som er så normal som mulig. Det er vanlig å spise julekaker og da skal jaggu meg jeg også gjøre det. Jeg skal gjøre et forsøk.
"Hva har du tenkt å spise da?"
"Hva? Nei, vet du. Det har jeg ikke tenkt på. Jeg tar det som det kommer. Jeg har kommet frem til at jeg ikke trenger å stappe i meg mange, og selv om jeg ikke har lyst på der og da, skal jeg i alle fall ta en. Og så skal jeg ikke spise pepperkaker bare fordi... jeg vet hvor mye det er i det av ditten og datten. Jeg skal ta ei kake som jeg vet jeg pleide å like veldig godt da jeg ikke var så syk som det jeg ble i ettertid."

Hun skrev seks sider i ei skrivebok og jeg måtte spørre hvorfor hun noterte så innmari mye. Det kan da umulig være så mye fornuftig å notere.
"De fleste skriver bare enkelte ord. Jeg skriver hele setninger, noe jeg har lagt som vane. Dessuten er det greit når man kommer litt opp i årene. Ikke bare bare å huske alt sammen, skjønner du. Jeg skal jo skrive en del i journalen etterpå, og da er det greit å ha med seg noe."
Ja, jeg skjønner det. Selv jeg som ikke er mer enn nitten år har problemer med å huske mange ting.

Da jeg hadde sagt god jul og hadde gått ut døren kom jeg frem til at hun ikke er så verst likevel. Jeg måtte ringe mamma for å fortelle henne det som vanlig.
"Ja," sa hun. "Du kan ikke bestemme deg for at du ikke liker noen etter bare en time."
Mamma er ikke så dum.


Jeg har til og med spist opp de siste lukene i sjokoladekalenderen min. Det er ikke verst bare det. Jeg tenkte nemlig at det var like så greit siden jeg har kjøpt den og alltid har hatt store planer om å åpne hver eneste luke. Nå ligger pappen som er igjen i en av de hundre søppelposene jeg har fylt for å kaste alle kviteringer og annet dritt som har hopet seg opp. Det er resultatet av manglende orden på ting.
Jeg håper det blir hvit jul. Ingenting er så vakkert som julefeiring i Nord - Norge når det er ordentlig snø.

2 kommentarer:

kari sa...

Godt å høre at du liker den nye terapauten din!

Og du må ha en fin jul i nord Norge, det fortjener du!:)

Klem

Andrea sa...

Så godt å lese, Annika.
Har fulgt deg på bloggen din veldig, veldig lenge, uten å kommenetere noe som helst vell og merke.hehe.

Ville bare sende deg noen juleklemmer
fra meg. Håper julen blir akkurat slik du ønsker den skal bli.

- Andrea <3

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive