trykk her for å lese hele innlegget.

Dette kommer kanskje ikke som et stort sjokk, spesielt med tanke på den hendelsen ovenfor, men... i hele høst har jeg unngått alle legekontor. Jeg har utsatt alle bestillinger av legetimer - noe som selvfølgelig førte til at jeg aldri kom meg noe sted, jeg utsatte blodprøvetaking og medikamentvurdering, skifting av fastlege og alt som hører med. Det er ikke det at jeg har hatt et stort behov for å suse inn og ut av diverse dører med et skilt klistret på som skal fortelle hva legekontoret heter, for det har jeg ikke. Siden fysikken er bra, vekta grei og resten sånn høvelig på stell, trenger jeg ikke å løpe frem og tilbake slik som jeg gjorde for et år siden. Likevel har det seg sånn at jeg må innom i blant for å ta noen blodprøver her og der av forskjellige ting for å sjekke at alt er på plass.

Behandleren jeg hadde på Capio maste hele tiden på meg når det kom til det der. "Du må bestille time ditt, du må bestille time datt." Og da jeg til slutt gjorde det, dro til legen, hilste på ham for så å nekte og gå dit igjen, begynte selvfølgelig en runde med: "du må skifte lege!" Ja, jeg måtte jo det. Det var helt opplagt at jeg ikke kunne gå til en lege som kalte meg "nesten tykk".

Det tok meg flerfoldige måneder og ja, i hele november tenkte jeg meg ihjel på dette fastlege - problemet som ikke så ut til å ta noen ende. Jeg var fortvilet fordi jeg ikke orket tanken på å møte et slikt menneske (som min første, aller kjæreste fastlege her i byen) igjen osvosvosvosv. Mamma og pappa gjorde sitt: de ringte til spiseavdelinga på Haukeland for å få noen navn på leger som kunne noe om spiseforstyrrelser og diverse, men vi kom ingen vei. Til slutt ga jeg opp og trykket på et tilfeldig navn jeg fant på NAV sine sider.

Så, ja, for noen uker siden bestilte jeg meg time hos den nye fastlegen min, denne gangen ei dame vel og merke, og jeg hadde time i dag. Jeg kan ikke akkurat si at det var fest her på rommet da jeg sto opp i morges. Jeg så det for meg: vente i en evighet på et ekkelt venterom med venterom - lukt, møte et menneske som så på meg som om jeg skulle vært fra Mars eller Jupiter for den saks skyld, noen ord her og der om hvordan jeg ser ut og ikke noe om hvordan jeg har det, og... hva som verre er: avvisning.

Men jøsses, Der tok jeg feil! Hun så jo jaggumeg på meg som et menneske!

Det var langt fra så ille som jeg hadde fryktet, nei, hun var rett og slett ganske okei. Selv om jeg bare var der for å få en resept på noen medisiner og ta et par prøver for å sjekke noen ting ang. det samme, tok hun seg lengre tid. Hun fylte ut skjemaer på datamaskinen slik at jeg kom ordentlig inn i systemet deres og ville ha journaler fra de forrige legene jeg har vært innom fordi hun har behov for informasjon. Hun snakket med meg, ikke til meg og noterte ned de tingene hun mente var viktige å ha med videre. Hun stilte spørsmål om mat, om humøret, om tankene mine og hvor de var for øyeblikket - og om alt annet som hører med når man er psykisk syk. Hun spurte om hvor lenge jeg hadde vært i behandling, om DPS og om når jeg skulle dit igjen. Da hun fylte ut skjemaet som blir brukt for alle blodprøver, krysset hun av i flere ruter selv om det ikke var nødendig - det meste ble sett på da jeg var i Fredrikstad sist uke.

"Jeg sjekker det likevel," sa hun.

Det beste hendte da jeg skulle reise meg fra stolen og gå til laboratoriet for å ta de blodprøvene: "Jeg vil gjerne at vi setter opp en ny time til deg etter jul. 15.januar, eller blir det for lenge til?"

Nei, for min del synes jeg at det er litt for tidlig, men jeg er VELDIG glad for at det faktisk finnes noen legemennesker som velger å sette opp neste time, i stedet for å la meg styre det der helt selv. Jeg er og blir snill - pike - Annika - som - på - død - og - liv - helst - skal - ordne - alt - selv. Og jeg har en dum greie med å ikke ringe før jeg MÅ eller har en praktisk grunn til det.

Ja, ja. Det gikk i alle fall bra og jeg skal tilbake 15.januar.