tirsdag
Nok en liten seier – den samme gamle historien.
11/10/2009 09:49:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Internat 7. Mandagskveld ved oppvaskkummen i fellesstua:
"Jeg kan fortsatt ikke fatte og begripe hvorfor du orker," sier han med den velkjente, ufyselige stemmen sin. "Nei, jeg skjønner det rett og slett ikke. Egentlig er det bare å gi opp. GI OPP!"
Jeg skrubber matboksen min, ironisk nok, så hardt jeg kan. De harde takene med kosten får vann og såpeskum til å skvette alle veier. Jeg sier ikke noe.
Det er den samme gamle historien. Selvfølgelig blir han stående ved siden av meg, gliser med de forbanna tennene sine og er stolt over seg selv fordi han alltid klarer å finne et eller annet helt idiotisk smutthull han kan snike seg inn i. Og selvfølgelig, selvfølgelig, SELVFØLGELIG lokker han med de samme gamle fjollete ordene som gir meg en alvorlig form for svineinfluensa. Jo da, han smører på med både det ene og det andre, og det er her det velkjente uttrykket "smør på flesk" virkelig passer inn.
Hans besøk kunne ikke kommet på et mindre passende tidspunkt. Jeg er både sint og irritabel nok til å kaste både stoler og bord i veggen, knuse noen kopper og kar og hva det nå enn måtte være. Jeg er rett og slett så rasende at jeg ikke greier å beherske meg.
"Nei, vet du hva!" skriker jeg. Så høyt og skjærende at jenta som sitter i sofaen i stua, løfter blikket fra dataskjermen og ser på meg, før hun fortsetter å hamre på tastaturet.
"NÅ ER DET NOK!!!"
Jeg slenger fra meg oppvaskkosten, jeg gir blaffen i at vannet flyter over kanten og siler nedover benken og danner sølepytter av såpeskum på gulvet. Jeg kunne rett og slett ikke brydd meg mindre. Bare for å vise Elefantdritten at jeg fortsatt er i en høyere posisjon enn ham, bare for å få han til å forstå at jeg ennå har en viss autoritet i mitt eget liv – går jeg med bestemte skritt bortover gulvet og stopper med sofaen der denne jenta med datamaskinen sitter. Hun har en stor boks med smågodt liggende på bordet fremfor seg.
"Kan jeg få?" spør jeg; snakker før jeg i det hele tatt får tenkt meg om. Det er like greit: da kan ikke idioten av et monster snike seg inn i hodet og forvrenge den ideen som har slått ned i hodet mitt. Hun nikker. Ja, selvfølgelig kan jeg få en. Jeg kan få så mange jeg vil ha. "Det er bare å spise," sier hun. Ja, for all del. Det er bare å spise i vei.
I det jeg griper et lite sukkertøy og putter det i munnen, vender jeg ansiktet mot skremselet, det falleferdige skjelettet og stirrer ham inn i øynene. Jeg smiler ondskapsfullt før jeg løfter nok et sukkertøy opp fra boksen. Det smaker godt.
Og jeg ler. Jeg ler selv om den forbaska idioten sniker seg rundt meg og gir meg dårlig samvittighet, jeg ler fordi jeg har skåret et lite mål, ler fordi jeg har gjort noe jeg egentlig ikke tør å gjøre, ler – ikke for noe annet enn at jeg har lyst til å gjøre nettopp det.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Det der var ikke et lite mål. Det var ti store =D Jeg blir kjenner at jeg blir varm innvendig når jeg leser dette. STOLT på dine vegne!!!