I går da jeg snakket med behandleren min, kom hun som vanlig inn på det der med fastlege (som jeg skrev i går). ”Du må få ordnet deg en med en gang. Alt må være klart til du skal avslutte, slik at jeg kan informere om hvordan ting er og hva du trenger. Dessuten trenger du oppfølging på blodprøver ang. medisiner, og det ville vært fint om du kunne ta nye prøver før du kommer hit i uke 47.”

Vi er alle sammen enige, selvfølgelig, om at jeg må ha en ny lege. Både mamma og pappa er helt enige i at jeg ikke kan gå til den idioten jeg var hos i begynnelsen av september. Jeg kommer ikke til å sette føttene mine over den dørstokken flere ganger i løpet av den tiden jeg tilbringer her på Hylkje. Aldri mer.

”Haha. Ja, du holder jo nesten på å bli tykk.” Nei, jeg er kanskje ikke så flink til å si fra om ting og tang, men en plass setter jeg foten ned.

I går kveld fikk jeg noen ideer, som resulterte i at jeg skrev en mail til ROS for å spørre om de kanskje hadde noen forslag. Deretter gikk jeg inn på Haukeland sykehus sine nettsider, for å finne telefonnummeret til enheten for spiseforstyrrelser som de har der. Jeg tenkte at de kanskje kunne ha noen navn på lege- mennesker som faktisk VET noe.

Ja, jeg er kanskje voksen nok til å ordne ting selv, men siden jeg har en veldig snill pappa som liker å ringe rundt til histen og pisten for å snakke om alt mulig, spurte jeg ham om han kanskje orket å gjøre det for meg. Jeg tør ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Pappa orket, og pappa ringte. Da jeg snakket med han tidligere i dag, hadde han fått ei liste med tolv navn. Tolv forskjellige leger som hadde tatt et eller flere kurs om spiseforstyrrelser, og jo, jeg må jo si at det klang bra i ørene mine.

Men… i kveld da jeg ringte mamma, ble alt snudd på hodet. Jeg satt på NAV sine fantastiske sider, og trykket meg frem og tilbake – bladde nedover alle navnene som man kan finne på MIN FASTLEGE.

”Gi meg det første navnet,” sa jeg mens jeg lette for harde livet. Jeg fant mennesket, men resultatet var skuffende: 0 kapasitet til flere pasienter. Det samme skjedde med navn nummer to, navn nummer tre, navn nummer fire, navn nummer fem og dere kan jo tenke dere hvordan regla fortsetter. Det eneste mennesket som var ledig, var en mann i en helt annen kommune. Ja, tenk! Reise en hel dag for å si ”hei og hallo”, for så å dra hjem igjen. Det kunne ikke passet bedre.
Jeg kan selvfølgelig sette meg ned å tenke at ”jeg har god tid,” men problemet er først og fremst at jeg ikke har det i det hele tatt. Tid spiller en stor rolle, og den renner ut. Jeg må finne en lege, jeg må knytte et par kontakter her og der – bli delvis kjent med et menneske som vet noe om meg og hele situasjonen, slik at jeg tør å gå dit. Det er alltid vanskelig å sette seg på et kontor til et fullstendig fremmed menneske som ikke vet noen ting om noe som helst og legge ut i det vide og det brede om de tingene man burde snakke om.

Hvordan denne situasjonen kommer til å utvikle seg, aner jeg ikke – men det er ikke fritt for at jeg blir litt stresset. Heldigvis har jeg mamma og pappa. Foreldrene mine som jeg vet kommer til å gjøre alt de kan for å hjelpe meg med de tingene jeg ikke klarer å finne ut av selv. I alle fall noen av dem: når det kommer til kampen min mot spiseforstyrrelsen er det noe jeg må jobbe med selv, og noe jeg må finne ut av på egenhånd. Men jeg vet at de alltid kommer til å være der og stille opp hvis jeg ber om det. Nei, de stiller opp selv om jeg ikke sier noe. Jeg er veldig heldig som har familien min.

Dagen i dag er bedre enn i går. Jeg har fått noen ting ut av verden, finpusser på noen prosjekter og burde egentlig skrive ferdig et filmmanus eller to – slik som læreren min ba meg om å gjøre. Men det orker jeg rett og slett ikke å gjøre i dag. Dårlig samvittighet eller ikke; for engangsskyld akter jeg ikke å skvise flere ord ut av hjernen min. Pause. I dag tar jeg en pause. Jeg har gjort nok.

Egentlig skulle jeg til DPS i dag, men så har dama blitt syk. Det er like greit.