Dagene går alt for fort. Jeg står opp, jeg sminker meg, jeg har klesproblemer, jeg går opp til skolen og spisestua - spiser frokost, går tilbake til internatet mitt, pusser tenner, går opp igjen til morgensamling, og poof, så er det kveld og jeg pusser tenner nok en gang.
Som jeg skrev i går: jeg skjønner ikke hvor all tiden blir av.
Jeg vet ikke om det kan ha noe med at jeg for første gang på mange år faktisk deltar i mitt eget liv, og ikke bare er tilskueren på sidelinja mens alle de indre demonene mine setter opp vegger som gjør slik at jeg ikke kan leve på den måten jeg har lyst til. Vegger som isolerte meg fra verden, fra de sosiale tingene og stengte meg inne bak stengte dører. Det er ikke godt å si. Ukene raser av sted.

Det har egentlig vært en ganske grei dag. Dette er en sånn dag der jeg våkner opp, står på føttene og kjenner at de beveger seg. En sånn dag der jeg ikke er sliten fordi jeg muligens har gjort alt for mye dagene i forveien. En av disse dagene der jeg ikke fyller ut alle trekantene, firkantene og rundingene mine på den nest nederste linja på de kognitive skjemaene snakkedama gir meg.

Ja, når alt kommer til alt, har denne dagen stort sett vært fylt med positive ting.

1: Vi hadde besøk av en veldig ung, søt og smålig nervøs redaktør fra et forlag. Han snakket om det å jobbe som redaktør og hvordan arbeidet med bøker fungerer. Jeg kan ikke si annet enn at det høres ut som en veldig tidskrevende og slitsom prosess. Men sånn er det når man skriver: man må være tålmodig. Hele greia var ganske interessant, og han fortalte om mange ting som var kjekt å vite hvis man har planer om å gjøre et forsøk på å gi ut ei bok en gang i fremtiden.

2: Mamma har ringt til et legekontor som ikke er så langt unna skolen, der et av de menneskene som sto på den berømte lista til pappa, jobber. Hun skal, i følge Haukeland, kunne noe om spiseforstyrrelser. Dette kvinnemennesket var ikke på jobb, men sekretæren som tok telefonen virket positiv ang. å skvise inn en til pasient, selv om listene egentlig er fulle. Mamma skulle snakke med denne legen på mandag. Vel - da kan hodet mitt ta en liten fast-lege-bekymrings-pause.

3: Jeg var på DPS i dag. Først hadde jeg tatt feil av tiden: jeg kom 40! minutter for tidlig, ble sittende på en hard stol, løste kryssord, vandret inn og ut ytterdøra, gikk på toalettet, for så å sette meg på den harde stolen igjen.

Ja, jøss. Jeg kan ikke akkurat si at jeg var så veldig blid da jeg trasket inn på kontoret til snakkedama, plasserte meg i den vanlige stolen og slengte veska på gulvet. Det har seg sånn: den første gangen jeg går inn på et behandlingsrom velger jeg meg et sted å sitte. Og jeg blir sittende på det stedet ALLE de andre timene jeg tilbringer der, frem til jeg får et nytt kontor å forholde meg til eller slutter.

Uansett. I dag kom hun faktisk med noe som ikke var så dumt. Hun hadde plutselig kommet frem til at det å gå i poliklinisk behandling en gang i uka kanskje ikke var det beste for meg. For øyeblikket er det greit, men etter jul når jeg er ferdig med Capio, vil det kanskje ikke være det mest hensiktsmessige.
"Du har kommet langt, men jeg tror ikke du er helt klar for å stå helt på egenhånd uten noen form for oppfølging og behandlingsopplegg rundt maten. Du er veldig skjør."

Ja, jeg er skjør. Jeg jobber ræva av meg for å finne en balanse på denne syltynne lina jeg beveger meg på, og jeg gjør alt jeg kan for å holde meg på den. Likevel er det mange ting som ikke er helt sånn som de skal være, og selv om jeg vet veldig godt at man ikke kan være avhengige av mennesker som skal passe på at du spiser ordentlig hele tiden, er jeg ikke klar for å være helt på egenhånd. Jeg er ikke det. Det er ikke noen vits i å lyve for seg selv.

Hun kom frem til at hun skulle snakke med veilederen sin og prøve å ta kontakt med Haukeland. De har et dagstilbud der og diverse annet, noe som ikke klang så dumt i ørene mine. "Bare en gang i blant. Så har du i alle fall et sted å gå til, når du føler at du trenger hjelp." Hun kunne selvfølgelig ikke love noe, nei - det kan man aldri, men hun skulle i alle fall gi det et forsøk.


4: Jeg har kjøpt bursdagsgave til Kine.


5: Jeg, Kine, Rickard og en haug med andre mennesker var på en kinesisk restaurant i ettermiddag. Og vet dere hva? JEG ELSKER KINESISK MAT. Og er det noe jeg elsker enda mer enn det, så er den gode følelsen jeg får inne i meg av å både si ordene høyt og å skrive dem ned.