Gang på gang kan jeg høre ordene hennes surre i hodet mitt; ordene som ramlet ut av henne sist onsdag og som på sett og vis ga meg et slag midt i fleisen.
Jeg og den dama jeg snakker med for øyeblikket, satt sammen på kontoret hennes - jeg på den ene siden av et bord og hun på den andre. Hun hadde skriveblokka i hånda og skrev for harde livet, noe jeg ikke er vant til. De fleste behandlerne jeg har hatt, har notert et og annet ord i blant, for så å skrive det inn i journalen min da jeg hadde forlatt rommet. Det at hun skriver er for så vidt greit nok, hun er tross alt bare en student og har ikke så mye å gå etter, annet enn den praksisen hun har vært igjennom og alle bøkene som står stablet her og der. Alt sammen er bare litt annerledes.

Ja, uansett. Hun pleier å tenne stearinlys for å gjøre rommet koselig.
"Jeg er litt usikker på hvordan vi skal gjøre dette," sa hun mens hun så på meg. Jeg er ikke så glad i å bli glodd på av slike snakkemennesker som jeg ikke er helt fortrolig med. Det tar tid å bygge opp tillitt.
Jeg gjorde ikke annet enn å trekke på skuldrene. For å spørre meg om hva jeg har lyst til å bruke de 60 minuttene i uka til, er det samme som å snakke til en vegg. Selv etter noen år i gamet, vet jeg fortsatt ikke hva jeg har behov for. Jeg klarer ikke å sette ord på det - kanskje nettopp fordi jeg er redd for å kreve noe.

"Jeg tror ikke vi skal fokusere så mye på spiseforstyrrelsen. Det er nok viktigere å se på det som ligger bak," sa hun.

Skal vi ikke fokusere på spiseforstyrrelsen? Hvorfor det? Jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor vi skal grave i fortida og gå rundt i den samme grøten som jeg og terapeuter har gjort i årevis. Det finnes ikke noe svar på hvorfor ting ble som de ble, og det eneste jeg har kommet frem til er det at spiseforstyrrelsen var et resultat av årevis med depresjoner, frykten for å bli voksen og all ensomheten jeg følte. Spiseforstyrrelsen var en mestringsstrategi, det eneste jeg hadde å holde fast i der og da - og for å døyve alt som gjorde vondt, ble jeg spisesyk. Skal man fokusere på hva som ligger bak spiseforstyrrelsen, ja, da kan vi jo like gjerne gå tilbake til starten av tenårene og prøve å finne ut hvorfor jeg ble deprimert. Jo, dere kan tro de har lurt på det også.
"Aner ikke. Det bare ble sånn. Jeg var uheldig. Jeg var fryktelig sårbar og redd. Det er ingens feil."

Man kan lete, grave, søke, pirke og hva det nå enn måtte være, men i blant finnes det ingen svar. Jeg orker ikke å gå tilbake til tiden som for lenge siden er borte, bare for å finne et eller annet som kan ha vært med på å utløse alt sammen. Det er alltid den samme smørja.
Når man prøver å komme seg ut av en spiseforstyrrelse, mener jeg det er viktig å ha den i hovedfokus. Ikke fordi alt skal dreie seg om det, men fordi det er viktig. Det er viktig å snakke om strategier, om måter og ting og tang som handler om de tingene med mat, angst og kropp som er så fryktelig vanskelig. Jeg skal bli frisk. Da kan jeg ikke drive å snakke om angsten i barndommen, for det har ingenting med dagen i dag å gjøre. Jeg er ikke sju år og redd for å sove alene. Jeg er nitten, jeg har vokst fra meg angsten, jeg jobber for å bli frisk og jeg trenger oppfølging. Jeg kan ikke være helt alene og jeg er redd.

Hva om jeg skulle få et tilbakefall? Hva vil skje da? Hvem vil klare å plukke meg opp hvis jeg ikke klarer å be om hjelp selv? Og hvis jeg greier å gjøre det, hvem skal jeg gå til? En fastlege som ikke kjenner meg?

I blant blir jeg trist av å tenke på det. Etter jul kommer jeg til å få nok en behandler - studenten slutter og jeg forlater Capio. For å være ærlig begynner jeg og bli sliten av å måtte forholde meg til nye blablabla mennesker hele tiden. Det blir så mye "hei, hallo, jo ting er sånn, jeg har vært sånn, nå skal jeg fortelle om fortida mi, snakke om hva mamma jobber med og hva pappa gjør, fortelle at jeg har to søsken og en hund. At jeg har gått på skole der, og gjort det der og der. Når jeg har fortalt hele historien min og litt sånn, så snakker vi litt rundt det før vi sier farvel. Mest fordi du skal slutte, eller jeg blir overflyttet til et nytt sted. Eller så er det fordi det ikke fungerer. Eller så flytter jeg, eller så skjer det noe annet og så blir alt bare tull. Deretter takker vi for det så kalte samarbeidet vårt og lukker døren."

Blæh. Nei, jeg vet ikke engang hva jeg skal skrive.

I morgen skal jeg ringe behandleren min i Fredrikstad. Jeg trenger å gråte mens jeg forteller om ting. Selv om det bare er i telefonen.