I går, da jeg var på kurset i kropp og selvfølelse, fikk jeg "å slappe av" som oppgave - noe jeg tydeligvis skal øve meg på. Det aner meg at det kan ha noe med at jeg ikke er så veldig flink til å gjøre det.

Jeg lå i senga tidligere mens jeg gjorde et forsøk på det å lukke øynene i noen timer, puste i firkant og hva det nå enn måtte være, mens jeg kjørte fuglekvitter og bølger som slår mot strandkanten på full guffe. Ja, hva man ikke kan finne på spotify!
Uansett. Da jeg lå der, ringte behandleren min endelig. Jeg prøvde å ta kontakt med henne tidligere i dag, uten et spesielt vellykket resultat.

"Hei, Annika!" sa det i den andre enden av telefonen.
"hei..." gryntet jeg til svar, mens jeg rev meg selv ut fra den liksom- dvalen jeg prøvde å gå inn i.

Hun spurte hvordan jeg hadde det, og jeg svarte som sant var at jeg hadde det litt vondt, men at det helt sikkert bare var den vanlige mørketidsdepresjonen som slo til og la til at det var den samme smørja hver eneste høst, så det gjorde ingenting. Det gjør jo egentlig noe.
"Håndterer du det da?" spurte hun.
"Ja," svarte jeg, som sant var. Jeg håndterer nedstemtheten. Selv om jeg ikke vet hvordan det har gått seg til - det kan ha noe med all den jobbingen med hodet og en smule selvdisiplin. Jeg har i alle fall blitt veldig flink til å bite det i meg uten å ty til gamle uheldige strategier.

"Det er ikke lenge til du kommer hit," fortsatte hun med.
"Nei, det er vel ikke det."
"Når kommer du?" Spørsmålet kom akkurat som forventet.

"Vel... ja, det har jeg tenkt litt på, skjønner du. Hvis jeg kommer på søndag, har jeg vel brukt ei uke hvis jeg blir til søndagen etter? Det er sånn det er, ikke sant?" Jeg har aldri vært helt sikker på hvordan det der fungerer.
"Ja, det er sånn det er," var svaret jeg fikk - og det var vel egentlig det jeg hadde forventet meg også.

"Okei... Da skal du høre her... Jeg har tenkt litt," sa jeg,
"Ehm... jeg tenkte det... at jeg kanskje skulle være ei hel uke, for engangsskyld. Først hadde jeg ikke planer om det, for som du vet, pleier jeg jo å komme på søndag og dra på fredag. Argumentene mine er alltid, som du også vet, at jeg ikke skjønner vitsen med å være der i helga. Men så er jeg veldig klar over hvor kort tid jeg har igjen, og så slo det meg at jeg kanskje like godt kan bruke hele uka mi. Da jeg ringte mamma for å få henne til å ordne med billetter med de vanlige reisetidene, kom jeg til å tenke på deg, skjønner du. Jeg så for meg hvordan vi kom til å sitte der på det der kontoret ditt, ikke sant, som vanlig. Og så kommer du til å spørre meg, alt fra dag 1, om når jeg har planer om å dra. Og så kommer jeg til å si det der med helga og at jeg drar på fredag, og deretter kommer du til å blablablae om noe med FREDAG?"

Hun lo og fortsatte med et: "ja? Du har alt sett for deg samtalene?"

"Ja. Da kom jeg frem til at det kanskje ikke er så dumt. For når man har kort tid igjen, kan man jo bruke den, selv om man ikke ser vitsen i å være der i helga, siden jeg er i leiligheta. Dessuten må jeg jo høre på standarden med mandag og fredag resten av uka. Til og med på avreisedagen kommer du til å spørre, som du vet. Da kommer jeg som vanlig til å legge til at jeg har billetter, pluss noen idiotiske argumenter som vi begge kjenner alt for godt. Så jeg bestemte meg for at jeg bare må svelge noen kameler og overleve mandagsveiing nummer to. For jeg vet at det er sånn det må være. Jeg kan ikke løpe unna hver eneste gang. Det er bare idioti fra min side."

Hun lo igjen, selv om det ikke var så fryktelig morsomt. Men jeg forsto jo hvorfor.
"Det er smart, Annika."

"... i blant har jeg mine øyeblikk," sa jeg.

Deretter var det litt sånn blablabla om at jeg må ordne meg en ny fastlege, fordi det er så viktig å ha kontakter (ja, jeg er enig der, problemet er bare det at jeg ikke vet hvilken lege som er okei), og rehabiliteringspenger og om at hun var helt sikker på at jeg absolutt ikke manglet evnen til å bli frisk. Jeg måtte bare ikke være så utålmodig, ta det med ro - for jeg har tross alt ikke, selv om det har gått 10 måneder, jobbet med dette så lenge.
"Ta vare på deg selv. Spis mat og spis nok. Sov om nettene, lille venn. Det er viktig. Jeg gleder meg til å se deg i uke 47."

"Ja, jøss..."
"Ja, det er alltid trivelig å treffe deg igjen."
"Hmf."
"Pass på deg selv!" sa hun før vi la på.

Jeg er rett og slett veldig sliten, men det går bra. Jeg må bare huske på å puste litt i blant, ta ting med ro og alt det der. Det er viktig og jeg vet det. Nå skal jeg ha ordentlig Capio - Yoga på skolen. Vi har nemlig begynt å bruke den cd'en som en gymtimegreie, noe som egentlig ikke er så dumt. Jeg brukte månedsvis på å forstå vitsen med det der, men nå skjønner jeg hvor effektivt det er. Er det noe jeg vil anbefale, så er det å bruke slike cd'er. Det hjelper virkelig.



Så, noe fra en fryktelig fin Josh Groban - sang:

She stares through my shadow
She sees something more
Believes there's a light in me
She is sure
And her truth makes me stronger
Does she realize
I awake every morning
With her strength by my side