Akkurat nå føler jeg meg som verdens flinkeste pasient. Ikke pasient som i å være innlagt, men som å være under poliklinisk behandling. Ikke det at jeg er superflink, men likevel.
Det har seg nemlig slik: for første gang i livet mitt gjør jeg de oppgavene jeg har fått beskjed om å gjøre. Ikke det at slike "behandlings - oppgaver" er tvang, men de er en del av det å gå i terapi, og er en del av behandlingen.
Jo da, jeg har riktignok skrevet et par av de skriveoppgave greiene jeg fikk av ei dame den gangen jeg tilbrakte tid på BUP her i Tromsø, tegnet ei livslinje til frk.behandler i Fredrikstad og fylt ut haugevis med skjemaer (som er obligatoriske). Slike skjemaer der man krysser av her og der, for å kartlegge både det ene og det andre. Bortsett fra det der, har jeg alltid kastet alle forslag i søppelbøtta. Jeg forsto aldri vitsen i at jeg skulle bruke den tiden jeg alt hadde for mye av, til å gjøre idiotiske ting som det. Jeg ble jo aldri bedre uansett, så det spilte ingen verdens rolle. Engelen som skulle redde meg, kom aldri til å komme, så hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre noe av dette?

Jo, jeg har vært flink til å reflektere og drive med egenterapi det siste året, men... hva jeg gjorde før, er ikke så mye å skryte av. En stund gikk jeg i terapi bare fordi jeg trodde det var det mamma og pappa ville jeg skulle gjøre.

Det er først nå det går opp for meg hvorfor disse menneskene jeg pjatter med gir meg flerfoldige ark: det har en funksjon! Wow. Så... sist onsdag da jeg var på DPS, fikk jeg noen ark hos det mennesket jeg går til der. Papirer med ruter der jeg skal fylle inn noen symboler på en skala, for å få en viss oversikt over hvordan jeg har det i løpet av en dag.
Det første jeg tenkte da hun presenterte det for meg var: "Halloo... sånne ting fungerer egentlig ikke på meg." Men jeg sa ja likevel. Det skader ikke å gi det et forsøk.

Av alle ting gjør de arkene meg klokere. Plutselig får jeg en oversikt over hvordan humøret hopper opp og ned og i mente, og det at det finnes en rute nederst på arket der jeg kan notere tanker og sånt, gjør at jeg kan se hva som kan være årsakene til hvorfor ting ble og er som de er.
Samvittighet, mat, uvitenhet for hva jeg skal gjøre, usikker, gode ord, fine samtaler, timer uten å tenke på det eller det, og så videre.

Kanskje dette kan være med på å gi meg en oversikt over utløsende faktorer for tanker som ikke burde være der, sånn at det er mulig å jobbe med det. Jeg vet ikke. Kanskje går det an, kanskje kommer det til å hjelpe. Vi får se. Det gjelder bare å gi det en sjanse.