Time etter time sitter jeg bak det store vinduet i stua, nistirrer ut på snøen med laptopen fremfor meg. Jeg har åpnet, lukket og åpnet Word nok en gang, men arket forblir tomt, uten en eneste bokstav. Fullstendig blankt og uferdig. Akkurat som jeg: fylt til randen av det o'store intet.

Jeg er ustabil. Om det er hormoner, været, høsten eller det at jeg har ferie som gjør det, vet jeg ikke. Kanskje er det de regntunge skyene i Bergen som jeg har tatt med meg til Tromsø, kanskje er det snøen eller kulden eller...
Det er ikke godt å si.

Når alt kommer til alt, ser det ut som om Mørkets Fyrste har kommet inn ytterdøra, og jeg kan ikke forstå hvordan han gang på gang kan finne nøkkelen og koden til den låste safen, når jeg ikke klarer å gjøre det selv. "i løpet av høsten skal du knekke koden," sa hun. Jeg ønsker intenst at jeg skal finne den bortgjemte lappen med de hemmelige sifrene så snart som mulig.
Det er ingenting jeg ønsker mer enn å bli fri fra alt dette tullet, bli ferdig med denne slitsomme jobben og ha det bra på heltid. I blant vet jeg bare ikke helt hvordan jeg skal få det til.
Men det skal gå. Det må gå.

Det er en blå torsdag, en tom torsdag. En voksen - torsdag der jeg betaler regninger, sorterer regninger og kviteringer, drar til NAV for å levere diverse greier av samme sak. En torsdag der vi purrer på frikortet som jeg ennå ikke har fått. Det er dyrt, alt for dyrt å være syk.

På søndag er ferien min over. Takk og lov. Jeg kan ikke fordra å sitte hjemme uten å gjøre noe som helst.