Den første dagen på kurset i "kropp og selfølelse" var utrolig bra. Egentlig skulle vi være syv deltagere, men det var bare fire av oss som møtte opp. Det viste seg at jeg var den yngste av vi som var der, men det gjorde ingenting. Jeg følte meg verken utilpass eller dum av den grunn.
I begynnelsen skulle vi tenke over hvorfor vi hadde meldt oss på, og hva vi ville ha ut av disse seks gangene vi skal være der sammen - og egentlig visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.
"Få litt bedre innsikt i ting og tang, kanskje," svarte jeg, "og... bedre forståelse for hvordan kropp, følelser og hodet henger sammen. Det er noe av det vanskeligste som finnes."

Vi tok opp noen situasjoner som vi hadde opplevd som vanskelige, og jeg fortalte om det som hendte på legekontoret for en stund siden. For første gang siden den hendelsen fant sted begynte jeg å gråte. Det var litt rart siden jeg aldri feller noen tårer når jeg er sammen med andre mennesker, bortsett fra på kontoret til behandleren min en gang i blant - men... siden kurslederen hadde dratt med seg kleenex og allverdens, var det tydeligvis greit å gråte. Det er lov og i blant har man behov for det.

På slutten av dagen gjorde vi nok en øvelse.
"Er det greit for deg Annika at vi gjør det?" spurte kurslederen meg før vi begynte. Hvorfor hun spurte akkurat meg og ingen av de andre, vet jeg ikke - kanskje kan det ha noe med alle tårene jeg felte og sårbarheten jeg tydeligvis ga uttrykk for, men det er ikke godt å vite.
"Ja," svarte jeg. For det var det. Jeg har tross alt meldt meg på av egen fri vilje, og da er det et poeng i å delta i ting.

Greia var: vi skulle tusle rundt i rommet, late som om vi hadde en stor hale festet til kroppen der all bagasjen skulle sitte fast, og vi skulle se for oss forskjellige situasjoner som har skjedd, ting som har vært og er vanskelig og mennesker som har vært og er en del av livet. I blant skulle vi se oss over skulderen for så å riste av all dritten vi ikke ville ha der lengre.
Det endte med at jeg ble stående nesten på samme sted i de fem minuttene mens jeg gråt. Igjen.
"Det var vanskelig. Bagasjen min var så tung at jeg nesten ikke klarte å gå. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned på rumpa og gi opp, fordi det var så vidt kroppen min orket å drasse på tyngden."

De to timene var både vonde og fine, og da jeg dro der fra følte jeg tom.

I dag er jeg fryktelig sliten og jeg kunne følt meg mye bedre. Mamma har ordnet med flybilletter - jeg drar til Capio på søndag og skal feire nittenårsdagen min der. Det blir kanskje ikke den beste bursdagen jeg har hatt, men selv ei "feiring" på Capio, kommer til å bli bedre enn sist høst. Det skal ikke så mye til.
Jeg har skrevet ferdig en scenisk tekst, ringt behandleren min uten noe spennende å si og senere skal jeg møte Inger.

Det blir helt sikkert fint å komme seg litt ut selv om jeg har mest lyst til å ligge i senga resten av dagen.