August nærmer seg punktum og finale, og jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller føle om den saken. Jeg har problemer med å leve i det så kalte "nuet", uten at jeg vet hvorfor. Riktig nok har jeg, det vil si: kroppen min, hodet mitt - alt som er Annika, har fått ledningene festet sammen og endelig forstått den greia som alle terapeuter snakker om, men som jeg har benektet i årevis: du og kroppen din er ett.
Likevel henger hodet noen måneder tilbake i tid, selv om jeg ikke kan huske alt som har skjedd og selv om mye av det jeg har gått igjennom har blitt tåkete minner - er det likevel der tankene mine befinner seg. Januar, februar, mars...

Kanskje har jeg behov for å reflektere over månedene som har gått, bearbeide deigen som har fått herdet seg ganske så bra, i alle fall i følge meg selv, for å kunne fortsette videre.

For nøyaktig ett år siden hadde jeg nesten nettopp flyttet for meg selv, bodd noen dager alene i hybelen min i Villaveien og gått nesten ei hel uke på Solhaugen VGS i Narvik - og ja, jeg så vel ut som det bildet ovenfor viser. Det gikk fint, det skulle gjøre det, for det var nøyaktig det jeg hadde bestemt meg for. Jeg hadde fått det for meg at jeg ikke skulle ha noe fravær i noen fag, joda, jeg skulle gå ut med toppkarakterer selv om jeg ikke ville bli noen ambulansearbeider og jada, jeg skulle vise hele verden at jeg, Annika, snart atten år, kunne klare meg selv. Jeg skulle bevise ovenfor den fjollete terapeuten jeg hadde på UPS at han tok fullstendig feil da han sa, noen dager før jeg takket for meg: "du kommer kanskje til å klare deg fram til oktober."
Vel, i grunnen gjorde han det, tok feil, for jeg klarte meg helt fram til januar.

Jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å begynne på skolen. Men, jeg lengtet etter å være fri fra mennesker som kontrollerte og noterte i blå permer om jeg hadde stått opp fra senga, om jeg hadde fullført alle måltidene og skriblet noen ord om hvordan jeg hadde oppført meg i løpet av dagen. Jeg lengtet etter livet, jeg lengtet etter å puste, etter å være voksen og fri - sånn som jeg trodde attenåringer skulle være. jeg savnet, akkurat som jeg gjør i dag, å bruke hodet mitt til andre ting enn mat og kalorier; regne matte, skrive stiler og alt annet som egentlig kan være gørrkjedelig.

Jeg ville være fri og jeg var klar over at det ville være umulig for meg å bo hjemme hos mamma og pappa, siden det var der mestringsstrategiene mine slo meg i fleisen med en gang jeg kom inn døra. Jeg trodde at det å flytte ville endre alt sammen og litt til, men lite tenkte jeg på at det er umulig å flytte fra en spiseforstyrrelse. Det spilte ingen rolle der og da, for jeg var ikke spesielt syk uansett. Trodde jeg.

Og så begynte jeg på skolen, uten å vite helt hvorfor jeg gjorde det. Jeg startet opp i en fantastisk klasse med flotte mennesker, mennesker som ikke visste at jeg nærmest hadde løpt fra UPS med kofferten i hånden og pakket ut i en annen by. Det var bare lærerne mine som så hvordan Annika sakte men sikkert forsvant, og jeg fikk kallenavnet "bolla". Det var det jeg skulle ha på russehatten min: "BOLLA". Bare fordi de sa at jeg var veldig tynn, noe jeg ikke trodde på, for jeg var overbevist om det motsatte.

Jeg var ikke "bare" Annika, jeg var en anorektiker uten et liv. Jeg var en tilskuer, en outsider, som sto utenfor mens alle vennene mine hadde det ordentlig gøy sammen og fikk kjærester etterhvert som året gikk. Jeg fikk ikke være med på leken, og det var ikke fordi de ikke ville ha meg der, for det ville de. De likte meg, og satte pris på de tingene jeg var flink til, de satte pris på meg og ville at jeg skulle være sammen med dem. Jeg ville jeg også, men jeg kunne ikke. Hverken jeg eller elefantstemmen likte meg noe særlig.

Tross alt klarte jeg meg ganske bra, noe som flere av dere vet - dere som har lest bloggen(e) mine ganske lenge. Jo, jeg gjorde det, inntil jeg til slutt fikk et ordentlig følelsesmessig breakdown i november. Jeg våknet hver morgen uten følelse i føtter og hender, og det var omentrent da jeg fikk den fornemmelsen om at leken holdt på å gå mot slutten; jeg vandret på ei syltynn line og jeg kjente på hele kroppen hvordan den snart kom til å sette punktum.
November og desember ble tilbrakt slik: Jeg gikk så raskt jeg kunne uten å løpe rundt om kring i hele byen til langt på kveld. Jeg gikk til og fra legen og til psykologen min som egentlig var ganske okei - og bortsett fra det, levde jeg i et fullstendig isolat.

Hvordan ting ble som de ble, vet jeg ikke, og jeg husker så godt den dagen jeg forsto at jeg måtte legges inn. Riktig nok visste jeg ikke hvor nødvendig det var, før menneskene i Bodø slengte det i fleisen på meg i desember.

Jeg husker så godt den dagen i november da jeg ringte mamma for å spørre om det ville være litt dumt hvis jeg dro til Bodø. For det var det jeg trodde; jeg trodde det ville være feil og fullstendig galt med tanken på mamma og pappas pengebok. Det var tross alt de som hadde betalt den mindre billige hybelleia i noen måneder og det var de som hjalp meg på plass i byen. Jeg var sikker på at mamma kom til å bli sinna eller frustrert, men det ble hun ikke. Hun ble glad.
Enda gladere ble hun da pappa og jeg hadde vært i Bodø på samtale, og jeg fortalte henne om plassen som jeg hadde fått tildelt i Fredrikstad. Penger betyr ingenting for foreldre - barna er det viktigste og vil alltid komme i første rekke, selv om det ikke alltid virker sånn for noen. Jeg skjønner det nå.

Hvor jeg vil med alt dette, vet jeg ikke. Men...

Nå, i ettertid har vi snakket ganske mye sammen om dette "bo-i-Narvik" prosjektet mitt som ikke gikk helt som planlagt. Ofte går ikke livet den retninga man vil, ofte blir ikke ting helt som planlagt, men det betyr ikke at det ikke kommer noe godt ut av det. Vi er ganske enige, alle sammen, om at ting garantert ikke ville blitt bedre om jeg hadde vært her: jeg var ikke syk, jeg ville ikke bli bedre, jeg hadde ingenting å bli frisk fra.

Når alt kommer til alt, tror jeg det var riktig for meg å flytte for meg selv. Det var først da jeg innså hvor dypt jeg var synket og det var først da jeg innså at jeg måtte kjempe for meg selv. JEG kunne ikke bli reddet av noen psykolog, jeg kunne ikke bli frelst av et annet menneske. Nei, jeg var nødt til å ta tak i problemene mine sog hjelpe den jenta jeg aldri fikk bli kjent med, på føttene igjen.

Og jeg klarte det. Med mye hjelp, en svingende motivasjon, vissheten om at det sulte-seg-ihjel prosjektet er dømt til å mislykkes fordi man alltid blir plukket opp igjen, noe som resulterer i ny reernæring, og en dose stahet - kom jeg meg på føttene. Jeg kan stå igjen. Jeg puster, jeg ånder, og best av alt: jeg lever og jeg er glad for det. For første gang på over seks år kan jeg, med hånden på hjertet si: livet frister mer enn døden. Jeg er ikke så mislykket og ikke så forferdelig som jeg alltid har trodd. Jeg er ikke et monster. Jeg er et menneske, jeg har også behov som alle andre, jeg har lov til å kreve noe og jeg har lov til å si nei. Jeg er kanskje ikke fornøyd med meg selv ennå, men jeg vil leve. Jeg vil LEVE.

Fra en sur, grønn eplekart til et modent rødt eple. Jenta som ikke ville være voksen, har blitt det likevel. Tenk det!

Vel. Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe i dag heller, ikke et eneste ord, fordi jeg ikke hadde noe å fortelle. Men så hadde jeg det likevel, og nå er hjertet mitt som tidligere i dag var ganske så tungt, flere kilo lettere. I natt kan jeg sove godt og i morgen skal jeg stå opp, og begynne på en ny epoke i livet mitt.

Denne gangen blir det annerledes. Denne gangen blir det på ordentlig og uansett hvor skremmende det er: jeg kommer til å ha det fint. Jeg bare vet det.