torsdag
Ballspill.
7/09/2009 12:48:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
I dag er jeg en ballspiller; en spiller på et lag alene, der jeg både er spiss og målvakt. Det er ikke alltid det fungerer så bra, men når man taper noen ganger, føles det ekstra godt når man først seirer.
Elefantstemmen kom på besøk etter frokost, og sto sammen med meg på badet da jeg surret det lille håret jeg har på hodet i en slags topp midt bak på hodet. Det er nesten umulig, for halvparten av håret nekter å bli plassert der, og faller ut etterhvert.
"Hei," hvisket stemmen. Like mykt som vanlig, men samtidig hvesende nok til å være fryktinngytende.
Til tross for at det er varmt ute (!) frøys blodet i årene mine, og kroppen ble som vanlig stiv av skrekk og fylt med redsel. Jeg orket ikke engang å hilse tilbake, for monsteret er ikke velkommen her i huset. Hverken av mamma, pappa, søsknene mine eller meg. Likevel er det ikke nok til å holde innbruddstyven unna.
"Du hilser ikke på meg, du?"
"Nei," svarte jeg, "du vet at det ikke er noen som vil ha deg her."
"Pøh, jeg kommer jo likevel," sa stemmen.
Pust i den såkalte firkanten, lukk ørene, bruk nye mestringsstrategier, forstå at det er en tankefelle, stopp. Ikke lytt. Ikke se. Ikke tenk.
"Det er litt lenge siden du har fått vite hvordan ståa er," myke slangeord trillet som perler på en snor og jeg forstår så godt hvilken vei grusomheten vil at jeg skal gå. Inn i skogen, i mørket, til et hull som gjør vondt.
"Jeg bryr meg ikke," sa jeg og ristet på hodet i håp om at det skulle være svar nok.
"Det vet jeg at du gjør."
Jada, jeg gjør jo det. Men i mindre grad enn før, takk og lov.
Og de fleste vet hvordan historien fortsetter, bortsett fra at jeg, nok en gang, sto med føttene limt til flisene. Jeg rørte meg ikke av flekken.
"Kom igjen, bare en liten sjekk?"
"NEI, ELLERS TAKK DU," skrek jeg.
"Og hvorfor ikke? Takler du det ikke?"
"Nei, det gjør jeg faktisk ikke. Jeg kommer ikke til å gjøre det i dag, ikke i morgen, ikke hele sommeren for den saks skyld heller. Ikke før jeg må."
1-0 til meg.
2 -0 til meg fordi jeg ikke brukte sykkelturen til noe annet enn en kosetur i finværet.
3 - 0 til meg fordi jeg spiste lunsj uten å tenke.
I dag leder jeg. I dag er det min tur til å score mål.
Elefantstemmen kom på besøk etter frokost, og sto sammen med meg på badet da jeg surret det lille håret jeg har på hodet i en slags topp midt bak på hodet. Det er nesten umulig, for halvparten av håret nekter å bli plassert der, og faller ut etterhvert.
"Hei," hvisket stemmen. Like mykt som vanlig, men samtidig hvesende nok til å være fryktinngytende.
Til tross for at det er varmt ute (!) frøys blodet i årene mine, og kroppen ble som vanlig stiv av skrekk og fylt med redsel. Jeg orket ikke engang å hilse tilbake, for monsteret er ikke velkommen her i huset. Hverken av mamma, pappa, søsknene mine eller meg. Likevel er det ikke nok til å holde innbruddstyven unna.
"Du hilser ikke på meg, du?"
"Nei," svarte jeg, "du vet at det ikke er noen som vil ha deg her."
"Pøh, jeg kommer jo likevel," sa stemmen.
Pust i den såkalte firkanten, lukk ørene, bruk nye mestringsstrategier, forstå at det er en tankefelle, stopp. Ikke lytt. Ikke se. Ikke tenk.
"Det er litt lenge siden du har fått vite hvordan ståa er," myke slangeord trillet som perler på en snor og jeg forstår så godt hvilken vei grusomheten vil at jeg skal gå. Inn i skogen, i mørket, til et hull som gjør vondt.
"Jeg bryr meg ikke," sa jeg og ristet på hodet i håp om at det skulle være svar nok.
"Det vet jeg at du gjør."
Jada, jeg gjør jo det. Men i mindre grad enn før, takk og lov.
Og de fleste vet hvordan historien fortsetter, bortsett fra at jeg, nok en gang, sto med føttene limt til flisene. Jeg rørte meg ikke av flekken.
"Kom igjen, bare en liten sjekk?"
"NEI, ELLERS TAKK DU," skrek jeg.
"Og hvorfor ikke? Takler du det ikke?"
"Nei, det gjør jeg faktisk ikke. Jeg kommer ikke til å gjøre det i dag, ikke i morgen, ikke hele sommeren for den saks skyld heller. Ikke før jeg må."
1-0 til meg.
2 -0 til meg fordi jeg ikke brukte sykkelturen til noe annet enn en kosetur i finværet.
3 - 0 til meg fordi jeg spiste lunsj uten å tenke.
I dag leder jeg. I dag er det min tur til å score mål.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Annika
Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.
Kontakt
annika_alexandersen @hotmail.com
Kategorier
Blog Archive
- juli (1)
- mars (2)
- februar (3)
- januar (9)
- desember (9)
- november (10)
- oktober (8)
- september (9)
- august (5)
- juli (20)
- juni (21)
- mai (38)
- april (31)
- mars (41)
- februar (34)
- januar (34)
- desember (59)
- november (61)
- oktober (37)
- september (24)
- august (23)
- juli (17)
- juni (21)
- mai (35)
- april (33)
- mars (21)
- februar (27)
- januar (37)
- desember (31)
- november (44)
- oktober (36)
- september (27)
- august (36)
- juli (35)
- juni (49)
- mai (40)
- april (56)
- mars (54)
- februar (49)
- januar (53)
- desember (56)
- november (48)
- oktober (36)
- september (57)
- august (32)
- juli (7)
- juni (27)
- mai (18)
4 kommentarer:
Du er så utrolig flink!
Du kan være stolt av deg selv <3
Du er en inspirasjon. 4-0 til deg :D
5-0 fordi du er du:)
Hurra for deg!
N fra sør