Det står en kjekk mann i skranken ved gate 22, på Tromsø Lufthavn. Tidspunktet kunne ikke vært mer passende, der jeg vandrer som en levende sol - et menneske som akkurat har sett lyset. Først når jeg dumper ned på flysetet mitt, ved siden av to skravlebøtter som skal på et eller annet seminar i tigerstaden, kjenner jeg hvor uendelig trett jeg er.

Jeg sovner, men siden jeg sitter ved midtgangen, blir hodet mitt slengt alle mulige veier noe nakken min ikke taklet særlig bra.
Underveis, mens jeg svever noen tusen fot over bakken, slår det meg at jeg ikke er spesielt glad i å ta fly lengre. Det hjelper ikke noe å høre på lydbok eller løse kryssord, for jeg sjekker klokken omentrent hele tiden - for så å oppdage at det bare har gått ti minutter siden sist. Humøret har dalt ned til minusgrader.

Det tar en hel time før jeg kommer meg på bussen som tar meg med videre til Fredrikstad, og det er forresten grusomt å vente når det eneste man føler for er å skrike høyt og skingrende slik at alle menneskene på Gardermoen tror at det er noen som har blitt stukket ned av en sylskarp kjøkkenkniv. Jeg fikk i alle fall spist middag.

Bussen er uutholdelig varm, og jeg vet ikke hvordan jeg skal sitte. Ikke får jeg puste heller fordi lufteanlegget er så dårlig og nesen er isolert fra oksygen. Jeg hører meg lei av Josh Groban sangene jeg har på mobilen (som jeg forresten glemte å skru av på flyet), men lider meg likevel igjennom "So she dances" for hundre og ørtende gang.

Det står ingen taxi å venter på meg når jeg ankommer Torvbyen, og jeg venter i en halv evighet før en eller annen utlending kommer for å plukke meg opp. Han smiler i alle fall, og selv om det virkelig har blitt snøstorm på humørskalaen, klarer jeg å slenge leppene oppover i noe som skal ligne et slags glis.
Deretter kjører han meg opp til den gule bygningen; jeg trekker med meg kofferten, tramper inn døren, slenger fra meg skoene og går på jakt etter personal.

Klemmer opp og ned og i mente; slike klemmer som får en glad fordi de betyr noe og viser at man er velkommen og savnet. Prikken over i'en er en stor skvis jeg får fra pas.x som ankommer like etter meg; hun løfter meg opp og lar føttene mine dingle noen cm over gulvet .
det er fantastisk å føle seg betydningsfull.

Jeg skal vissnok være i leiligheten denne gangen også, så det blir ikke akkurat noen FRIUKE for å si det sånn. Jeg har fått rom 206 nok en gang, og jeg er glad for det - for det er liksom blitt mitt sted. I alle fall litt.
Samme greia, som vanlig, sånn som det er på Capio. Hei og hallo, kveldsmat, kryssord, tv og godnatt.

"Sees i morgen, da," sier jeg til pas.x før jeg forsvinner opp trappen, og legger til et: "kvart over sju."
"ah, det er den dagen ja," svarer hun. Så smiler hun litt, før hun klapper meg på armen, og sier ord som jeg skulle ønske hadde kommet ut av min munn.
"Mandager er som alle andre. Jeg bryr meg ikke lengre."