torsdag
Div. fakta
6/04/2009 09:10:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
2009, så langt.
1. Hvordan har året vært så langt?
Da desember 2008 meldte sin ankomst, hadde jeg bestemt meg for at nå var det nok. Jeg var fullstendig klar over at ting måtte snu der og da, og helst med en eneste gang, for det gikk ikke an å leve slik lengre. Hver gang jeg var hos legen, hver tredje uke, på torvsenteret der de fullt og helt trodde på et liv etter døden, gjorde legedama et forsøk på å banke realitetene inn i hodeskallen min. I fire måneder ga jeg blaffen i hva hun sa, jeg orket ikke å ta stilling til psykologens oppfordring og håpløse forsøk på å snu tilstanden jeg surret rundt i. Da jeg og pappa dro til Bodø på slutten av skolesemesteret, fikk jeg hardt og brutalt slengt sannheten midt i fleisen; "jeg vet ikke om det er forsvarlig å sende deg hjem i jula." Hele ferien lå jeg i senga, nedsyltet av forkjølelse og sykdom, og jeg skjønte ikke hvordan jeg ville holde ut til januar. Jeg gjorde det.
Uansett. Jeg bestemte meg rett og slett for at 2009 var nødt til å bli bra, og jeg fant ut at jeg skulle gi Capio et halvt år. Et halvt års forsøk på å komme meg videre før jeg ga opp. Det ble ikke nødvendig å gi det seks måneder engang, for allerede i mars var ting så ufattelig mye bedre. I april hadde jeg blitt levende igjen, og livet var som en vår i blomst. Gjenfødelse.
Januar til juni, har vært annerledes. 2009 er fantastisk.
2.Har du vært i et forhold dette året?
Inntil april har forhold, som i kjærlighet, ikke vært en mulighet. Det motsatte kjønn interesserte meg "midt bak" som man sier, og det betydde ingen verdens ting. Nå har jeg igjen satt i gang søken etter forelskelsen, jada, jeg vet at det ikke går an og LETE, men det spiller ingen rolle. Som de fleste andre, lengter jeg etter noe, for ja: jeg elsker menn. Hehe.
3.Har du vært på en diett?
Ja, på sett og vis, hvis man kan kalle det det. Re -ernæring er en form for kostholdsdiett som handler om forståelse for et menneskes behov for mat, bevissthet og endre på tankegang og diverse annet. For første gang på mange, mange år har jeg ikke prøvd å forsvinne. Jeg skriver ikke lengre ned alt jeg tygger og svelger, og det beste av alt: jeg husker ikke det jeg spiste i forrige uke.
4. Savner du noen?
Ja. Jeg savner mange av vennene mine som jeg mistet kontakten med da jeg ble veldig dårlig og gikk i isolat.
5. Vil du ha barn?
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Dette var bare helt fantastisk å lese om!
Du er virkelig et forbilde for resten der ute som har mistet seg selv i en ring full av vonde, ambivalente tanker.
Stå på, Annika :)
nå er jeg glad nå! hør så mye positivt du skriver, a! :) det er så herlig å lese.. jeg vet du kommer til å finne deg en "mann" snart. hehe. men de dukker jo som regel opp når man minst venter det! glad i deg:)