torsdag
Slitsomme uker.
5/07/2009 08:50:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Ligg på ryggen, med beina litt fra hverandre. Ta noen dype åndedrag – og snart vil du kjenne at kroppen blir rolig, før du etter hvert lar kroppen falle helt til nullpunket. Der kroppen er fullstendig avspent. Kjenn at kroppen ligger helt stille, som om den skulle vært død. Død-stille. Selv om kroppen din er så rolig som om du skulle vært død, kjenner du at den er fullstendig levende på innsiden. Kjenn at du er levende. Hva er levende på innsiden av deg? Er det pusten? Kjenner du noe som pulserer? Kjenn og føl med alle sansene dine. Hva er det som gjør deg levende?"
Hjertet mitt. Jeg kan kjenne hjertet mitt banke og slå, hvordan pulsåra pulserer i halsen etter strekk og bøy, hvordan pusten som jeg endelig; etter måneder med avspenning, begynner å få kontroll over på en slik måte at øvelsene blir gjort riktig. Jeg kan kjenne innånding og utånding, jeg kan kjenne og se for meg hvordan luften går inn i neseborene, ned i lungene, hvordan den fyller hele kroppen med oksygen før den trekkes ut igjen, samme veien som den kom. Jeg kan kjenne tærne bevege seg, kjenne hvordan det er å være varm på hendene, hvordan det er å svette, hvordan det føles å være glad, hvordan det er å være så langt nede på bunnen, i gjørmehullet, hvordan det er å ønske seg død, hvordan det er å stå opp en morgen uten å tenke, hvordan det er å være mett, jeg kan til og med kjenne hvordan det er å være sulten, jeg kan smake at mat er godt, jeg kan kjenne hvordan sola varmer og jeg kan kjenne hvor fint det er med komplimenter. Jeg kan kjenne det. Jeg kan føle rubbel og bit og litt til, og jeg er så fylt med inntrykk at det nesten er overveldende. Ja, jeg kan kjenne at jeg er levende. Jeg føler det med alt som er meg, med Annikaen som faller og slår seg, blør, men har lært seg at det ikke er verdens undergang. Jeg kjenner det på innsiden, på hjertet som for første gang på lenge har en normal puls, på blodtrykket som er som andre menneskers. Jeg er Annika og jeg er levende.
Etter tre kaotiske (to på Capio), stressete og vonde uker, var det utrolig godt å gå ned på hvilerommet, og ha en runde med Capio – Yoga. I starten skjønte jeg ikke vitsen med avspenning, akkurat på samme måte som jeg mente at det var helt latterlig å spise dessert eller kake til fika – fordi det ikke var noen næringsstoffer i noen av delene, ingenting elementært som kroppen faktisk trenger. Etter hvert som dagene, ukene og månedene har gått, har jeg forstått litt av hvert. Man trenger å slappe av; det er ikke nødvendig å gjøre-gjøre hele dagen, og det er faktisk lov til å gå i et rolig tempo. Man trenger å spise en dessert en gang i blant, bare fordi det er godt og fordi det er sunt å kose seg. Det er derimot ikke sunt å ha et så anstrengt forhold til slike ting, noe jeg har hatt i årevis.
Jeg er sliten, for denne dagen har også gått i ett. Jeg har vært en mindre blid og glad Zombie som har trasket i et rasende tempo nedover veien til byen, på lunsjdate med meg selv. Jeg har vandret fra spisested til spisested i regn og vind, følt meg som en dritt, og hatt store problemer med å finne et sted å spise. Da jeg dro hjem, møtte jeg og to andre av jentene her en mann jeg har møtt en gang før, på bussen opp fra byen etter den flotte lunsjen med meg selv. Han spurte om vi var på Capio, før han fortsatte å fortelle at han selv var i behandling på Modum bad for samme greia, og lurte veldig på hvordan tingene fungerte på Capio.
Deretter har det vært vasking av leiligheta som sto på programmet, middagslaging, pakking, Yoga, oppvask, vasking av bad og litt ekstra ompakking. Jeg drar nemlig Nordover i morgen, og alt må være i orden når jeg forlater Fredrikstad. Det er litt rart, for nå er jeg ferdig med mine lengre opphold her – noe som vil si at neste gang jeg ankommer Fredrikstad, som for øvrig er i juni, skal jeg bare være en uke. Mer og mer på egne føtter, mer og mer alene der ute i verden, som ikke er så skummel som jeg hadde trodd at den skulle være.
Jeg gleder meg til å komme hjem til mamma og pappa, for da skal jeg slappe av. Og plaske i bassenget.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Jeg har lyst til å sende deg en god klem..
Vet hvor tøff og hard jobben du gjør er, og du gjør den så veldig godt! Snakk om pågangsmot hos deg! Er "artig" å følge med bloggen din. Får deja vu på deja vu, og kjenner hvor varm av glede og stolt jeg blir av deg, selv om vi ikke kjenner hverandre. Gled deg til det som du har i vente. Det er verdt all den jobben du har lagt i, og mer til. Og det beste; et normalt liv med en fungerende kropp er ikke farlig ;)