søndag
Noe jeg aldri har fortalt før. Til noen.
5/10/2009 10:07:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
For nøyaktig ett år siden kjente jeg ei jente. Hun var sytten og et halvt år, en meter og seksti cm høy, hadde blondt hår og gusjefargete store rundinger plassert rett ovenfor nesa. To store rundinger, som var livløse, tomme og fylt med en sorg og en smerte som hun ikke orket å kjenne på selv. Huden var grå, og det hjalp ikke å smøre seg inn med foundation, ta sol, eller drøsse på med solpudder. En bitteliten jentunge, som våknet hver eneste morgen, satt seg i sofaen, spilte Bubbleshooter til det var kveld og tid for å legge seg. Ikke at kvelden var noe spesielt; hun klarte ikke sove, og kastet seg frem og tilbake under dyna, mens hun hadde mareritt om tiden som kom til å komme, gruet seg til dagene som nærmet seg med stormskritt og som hun for all del ikke hadde noe lyst til å ta del i.
Hun var fryktelig sliten. Forferdelig trett av dage, men nektet å innse det, og stablet seg likevel opp de fire trappene på skolen nesten hver eneste dag, i alle fall de dagene hun klarte og hadde ork til det, selv om det ikke var så ofte. Hun presterte og presterte, og selv om hodet var en dott, selv om konsentrasjonen var lik null, selv om hun ikke skjønte hva hun skrev på prøvene og på tentamen, klarte hun likevel å knote seg til femmere og seksere. Hun forsto det ikke selv, men det var for så vidt greit. Jada, hun lot i alle fall som det. Alt var greit og fint og flott.
Trappene opp til klasserommet var forferdelige. Hjertet slo i hundre og åtti for hvert skritt hun bevegde seg oppover, og hun måtte ta pauser mens hodet var svimmelt og hun ventet på at beina ville knekke under henne, og hun kom til å gå i bakken. Men det skjedde aldri. Hvis døren til klasserommet var lukket, måtte hun gråte en skvett, fordi det var umulig å åpne den, uten å legge all vekten på dørhåndtaket.
Et par uker senere hendte det hun aldri hadde trodd, for neida, sånne ting skjedde ikke med henne. Henvisninger, spørsmål, og ting hun aldri hadde orket til å ta stilling til. Hun var fullstendig klar over at det kom til å gjøre vondt, og ikke var hun motivert engang. Nei, for all del, det var ingenting feil med henne, og hvorfor skulle hun gå igjennom noe så vondt som å sitte ved et bord sammen med mennesker som ville hjelpe henne. Hun trengte ikke det.
"Og så står hun her da; i gangen, i 6.etasje på UNN, ferdig med nok en time hos behandleren hennes som egentlig har influensa i dag, men ser på møtene deres som så viktige at hun trosser sykdommen og møter opp likevel. Hun står rett opp og ned, krampholder i karmen med den venstre hånda mens hun holder mobilen i den andre, og tårer, små – nesten usynlige, triller nedover kinnene. Det er lenge siden hun har grått, og settingen minner henne om noe hun har opplevde tidlig i januar. Jenta på gangen, gråt og tårer, panikk og angst fordi det snart er takk og farvel til friheten.
Friheten."
20.mai 2008, på lillebrors bursdag, sto hun med en rosa koffert utenfor en gul bygning nok engang. Fortsatt så hun ikke poenget, hun skjønte ingen verdens ting, og orket ikke å tenke på det. Samtaler opp og ned og i mente, og hun gråt, mens hun krøllet seg sammen i en knirkete seng, på et rom som så ut som det kunne vært tatt rett ut fra et galehus på film. Forskjellen var bare at det ikke var noen hvite frakker eller mennesker som var frastøtende eller snakket til seg selv i gangen. Det var hyggelige mennesker, mennesker som ville holde hånden, mennesker som ville klemme og være der – men hun ville ikke det heller. Gang på gang sa hun ordene: "Jeg skjønner ikke. Jeg skjønner ikke poenget, for hva er vitsen? Jeg har det fint. Og jeg får det bare verre av å være her."
*
I dag, igjen ett år siden, kjenner jeg henne ikke lengre. Jeg vet knapt hvem hun er, og jeg savner henne ikke. Hun har blitt borte og erstattet av et nytt menneske, et menneske jeg er villig og motivert til å kjempe for. Et menneske som jeg sakte men sikkert lærer å kjenne, et menneske jeg har bestemt meg for å elske, uansett hvor lang tid det kommer til å ta. Ei jente, en person, en kropp, et vesen som jeg nekter å gi opp, fordi jeg endelig, etter så mange år, har forstått at hun ikke er fæl eller et monster eller ikke verdig til å ha det bra.Det er sol ute, og våren ser ut til å ha kommet til Nord – Norge også. Jeg har ennå ikke satt opp trampolina, men jeg skal gjøre det i morgen. De vonde følelsene har igjen snudd, og jeg er på vei oppover. Det har vært noen fine dager her hjemme, og i dag har jeg til og med sovet til kvart på åtte. Fornøyd. Dessuten skal jeg ut sammen med Merete.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
13 kommentarer:
Du skriver så godt, Annika. Og så realitetsnært. Jeg kjenner mine egne følelser om ei jente jeg en gang kjente komme tilbake.. Det er vakkert og sterkt..
Hilsen P.
Du klarte nesten å tvinge fram noen tårer hos meg nå. Øynene mine er hvertfall våte.
Dette er utrolig trist å lese, men likevel blir jeg også glad. Helt rørt. Blir jo stolt av deg her jeg sitter, på tross av at jeg aldri har snakket med deg :)
Jeg blir helt imponert, over dine skriveevner, over dine forklaringsevner, over at du livgir alt så utrolig mye. Du river meg inn i det du skriver; jeg leser og leser og leser å håper ting aldri tar slutt.
Så trist, men så bra at det går bedre nå :)
Jeg får klump i halsen.
Nyt våren, solen og fine dager!
Helt fantastisk skrevet. Du er en sterk og beundringsverdig person, og jeg håper jeg kommer over en bok av deg i butikken i fremtiden! <3
Tårer i øynene <'3
Likte slutten,
det er sann det skal være!!
STOLT av deg Anninka <3
Utrolig godt skrevet! Godt du er kommet så langt, heier på deg:)
Ser bildet er tatt på et UPA-rom ;)
Føler du at du fikk hjelp på UPA også, eller bare på Capio?
vel, på sett og vis fikk jeg litt hjelp på upa. jeg måtte lære meg alt om igjen, og det gjorde jeg der. men... samtidig var jeg ikke motivert for behandlingen, og trasset systemet - noe som gjorde alt vanskeligere. Dessuten har de kostliste, og da jeg dro derfra var jeg fryktelig fastlåst, og kunne bare spise det som sto på den.
Det er først da jeg kom på capio at jeg fikk fjernet mye av frykten jeg hadde for mange ting, og det er nok der jeg har fått mest hjelp. Kan være fordi jeg er mer motivert, men også fordi alle der vet hva de driver med :)
Utrolig, Annika. Blir rørt når jeg leser dette. Heier på deg :)
Når startet egentlig spiseforstyrrelsen din?
Klem :)
Fint skrevet..
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har vokst så mye som du har iløpet av det siste året. Og nei, jeg refererer selvsagt ikke til størrelse eller kilo, jeg refererer til selvinnsikt og.. "kontakt med den egentlige Annika".
Jeg beundrer deg.
Jeg er stolt av deg, jenta mi!! <3