Flyet hadde lettet, var noen tusen meter opp i luften og hadde for lenge siden vendt nesen mot nord, da jeg plutselig fikk for meg at noe var galt, der jeg satt med kryssordblad, Josh Groban i ørene og en sidemann som spurte om jeg hadde en boks snus.

Det var først hjertet mitt som begynte å slå umenneskelig raskt og høyt, den kjære dunkende klumpen som sørger for at kroppen min får blod til alle organene. Så høyt at jeg var sikker på at nabomannen kunne høre de tunge hjerteslagene og pulseringen fra hovedpulsåra i halsen. Deretter var jeg sikker på at jeg hørte skrik og skrål, og rev ut øreproppene som var stappet i ørene, for å se om det skjedde noe rundt meg. Neida, alt var normalt og stille, bortsett fra flyvertinnene som smilte og sa "kaffe? te?" til alle som orket å møte øynene deres.

Så vandret blikket mitt ut vinduet, og det var da jeg ble overbevist om at flyet sto STILLE i luften. Jeg var helt sikker på at flyet hadde parkert midt oppe i skyene, og mangelen på lyder fra motoren gjorde ikke saken noe bedre. Jeg ventet bare på at kapteinen skulle komme i høytaleren å si noe som kunne lignet på dette: "jada, nå har vi gått tom for drivstoff og kommer mest sannsynligvis til å treffe bakken om en stund. Ingen grunn til panikk, folkens!" Mens jeg ventet på denne meldingen, strakte jeg hals og stirret rundt meg etter andre menneskers reaksjoner mens svetten piplet fram mellom bekymringsrynkene mine - men alt virket... helt vanlig.
"Herregud," tenkte jeg, "er de blinde? ser de ikke at flyet har stoppet opp?" Deretter puttet jeg hodet mellom beina, kvalm og svimmel som jeg var, og prøvde fortvilt å puste i firkant. Firkant meg mitt bak i rumpa.

Det var først da jeg kunne høre motoren igjen at jeg forsto at alt dette egentlig bare var inni mitt eget hode, og at det var Herr Angst som hadde vært på en liten vissit.
For ja, som dere ser, flyet falt ikke ned - og for øyeblikket er jeg på plass hjemme hos mamma og pappa. Igjen.

Jeg skal være hjemme til 7.juni, omentrent. Fire uker. Og bortsett fra det, hadde jeg også tenkt å fortelle om kaoset på Gardermoen, hvordan det føles å bo i en koffert, om bagasjebånd som ikke fungerer, om grønne gressplener og om trampolina som jeg skal sette opp i morgen. Men jeg orker ikke.
Og i mangelen på et bilde av huset vårt, slenger jeg like så godt ut et bilde fra forrige sommer, da lillesøster og jeg hadde kjørt en sånn badering etter båt.

God natt.