onsdag
Uten tittel.
4/01/2009 11:00:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Hver kveld har hun en avtale der inne, på rommet lengst mot venstre, akkurat der den ene veggen møter den andre. Hun vet at hun er ventet, og hun åpner døren, går inn, lukker den etter seg og låser. Klikk. Så står hun der, sammen med avtalen sin, et menneske det også – et menneske stengt bak en reflekterende blank overflate, fullstendig avkledd og sårbar. Det er ei jente. Hun oppdaget denne jenta en dag for ikke så lenge siden; plutselig sto denne jenta der sammen med henne, og først kunne hun ikke kjenne henne igjen. Etter hvert som dagene gikk, og dette mennesket så ut til å bli værende, forsto hun sammenhengen. Det var vanskelig, for hun hadde i årevis trodd at denne jenta var død og begravet, men hver gang hun løftet blikket opp fra føttene sine og møtte øynene hennes i den blanke overflaten, ble hun alltid overrasket over at denne jenta fortsatt var der. Hun forsvant ikke, og fortsatte å komme, dag etter dag, kveld etter kveld.
Denne kvelden er som alle andre. Jenta står vendt mot henne, og hun kan se konturene av kroppen hennes, hun studerer den fra alle verdens vinkler og sukker høyt. Deretter flytter hun blikket opp til jentas ansikt og legger merke til øynene. Så fulle av liv og livslyst, og over leppene hennes leker et smil hun ikke har sett før. Hvordan kunne hun ha unngått å se det? Og hvordan i alle dager kunne hun tro at denne jenta var død? For det er hun jo absolutt ikke; hun står der, framfor henne, mer levende og virkelig enn noen gang før – og det eneste hun vil er å ta dette menneskets hender i sine egne og holde henne fast. Jenta kan ikke forsvinne igjen, for hun er god og snill og det eneste hun har lyst til er å være sammen med henne for alltid. Hun har kommet så langt at hun har begynt å venne seg til tanken, tanken som handler om at de to er ett og at de hører sammen. Hun og jenta framfor henne.
Hun strekker fram hendene sine og lar de hvile mot den blanke overflaten som jenta står bak. "Jeg gjør dette for deg," hvisker hun. Jenta nikker bekreftende.
"For egentlig tror jeg," fortsetter hun og svelger ordene, " at jeg kanskje elsker deg." Jenta nikker igjen og smiler bak strømmen av tårer som kommer fra øynene hennes. Hun biter seg i leppa før hun åpner munnen igjen: "innerst inne tror jeg at jeg kanskje alltid har gjort det. Jeg har bare aldri lært meg hvordan jeg skal vise deg det, og jeg har aldri forstått hvor viktig du er for meg. Jeg trenger deg for at jeg skal være hel".
Der og da forstår hun plutselig at hun har innsett noe veldig viktig.
Etiketter:
skriverier
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
10 kommentarer:
så bra skrevet!
Du er flink<3
klemmer
Du skriver så utrolig bra! :)
Nydelig! Og veldig sterkt!
du skriver ekstremt bra, gleder meg til å lese hver gang det er en update. :)
Annika, du er en nydelig sjel. Jeg er så imponert.
N fra sør
Jeg fikk helt grøsninger.. flott!!
*klem*
Du skriver Så bra - gratulerer med skoleplassen!!
DER begynte jeg å gråte. tusen takk for at du vil dele dette. jeg ser virkelig opp til deg, kjære.
<3
Så utrolig talentfull du er ! =)
Tårer-i-auga-nydeleg <3