torsdag
Noen mennesker burde ikke vært leger.
4/16/2009 09:21:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
De satt sammen på kontoret hans, som vanlig, hun; sammenkrøpet midt i den blå sofaen, med knærne trukket opp mot haken. Innpakket i et rødt ullteppe, skitten genser og ullsokker, i et håpløst forsøk på å holde varmen.
Hun kan ikke huske om det var i januar, mai eller juni, for den saksskyld, men det spiller i grunnen ingen rolle. Han satt over henne, brillene plassert midt på nesen, med skriveblokken i fanget og lagde en velkjent klikkelyd med pennen sin. Hun sa ingenting, for det var ingenting å si; tomheten henne fra topp til tå, ordene var ødelagt, verden likeså og det eneste hun kunne kjenne og føle, var denne ormen som tygde på innvollene. "Nam, nam," hvisket den, fornøyd og blid, glad fordi den fortsatt fikk næring, noe å fylle munnen sin med. Hun kunne egentlig ikke brydd seg mindre, ja, la den tygge og bite og svelge.
Raseriet veltet seg på innsiden som en uværsstorm i oktober, den viltreste og kraftigste tornado man kan tenke seg, et sinne så voldsomt at hun kunne knust kopper, kar og alt annet som ville være i veien.
Han så på henne, mens ordene veltet ut av ham, som gusjebrun oppkast etter ei ordentlig fyllekule.
"Jeg har aldri møtt noen som er så gjennomsyret av sorte tanker som deg."
Hun svarte ikke, stirret på føttene sine, ut vinduet, studerte stripene i taket, leste på bokryggene på bøkene i bokhylla og vred på seg. Joda, hun visste jo at det var noe som ikke var helt okei.
"Du er kronisk, vil jeg tro. Det er slettes ikke sikkert at du blir bra noen gang."
Så hadde han konstatert det hun allerede visste; det fantes ikke et snev av håp.
*
I dag kunne jeg ha lyst til å møte ham igjen, servere han det fineste smilet jeg klarer å prestere, mens jeg ser på ham med et blikk som forhåpentligvis ville få ham til å ønske seg til den andre enden av jordkloden."HAHA," ville jeg sagt. "HAHAHAHA. Du tok feil!"
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
jeg får frysninger - helt fysisk sant - av å lese det du skriver
Er du mulig? Snakk om å dømme et menneske nord og ned.
Håper du treffer på han igjen en gang så han fikk se hvor feil han tok.
For min egen del skulle jeg gjerne hatt gleden av å banke han opp ;-p
Jeg har aldri kommentert bloggen din, selvom jeg har lest den i hvertfall 1,5 år (siden du hadde den på sol bloggen.) Hvorfor jeg aldri har kommentert vet jeg ikke, men nå føler jeg at det er på sin plass. Jeg vil bare si at jeg er stolt av deg! Selvom jeg ikke kjenner deg annet enn gjennom bloggen og du lagt ifra kjenner meg er jeg stolt av deg. Jeg er stolt over å se hvordan du har forandret deg fra da til nå og fremskrittene du har gjort. Før var det fint, men trist å følge bloggen din. Nå er det fint og gledelig. Hver gang jeg leser bloggen sin blir jeg så glad fordi det ser ut til at du har det mye bedre nå enn før, og det gleder meg fordi du virkelig fortjener det. Du har kommet langt på vei, men enda er det langt igjen og jeg er sikker på at du kommer til å klare det!
Med vennelig hilsen fast leser.