Mamma, pappa og lillesøster kjørte til Narvik i morges, og for engangsskyld er jeg ikke med. De skal bare på en liten "svipp-tur" som vi så fint sier det her i Nord. Jeg orker rett og slett ikke den fire timers kjøreturen, og jeg har i grunnen ingen verdens ting å gjøre der, annet enn å besøke Helle og se hybelen min en siste gang.
De skal nemmelig vaske hele greia, og vi var enige om at vi ikke trenger å være tre stykker for å rengjøre 25 kvm. Det hele vil bare ende opp med at vi, bokstavelig talt, står oppå hverandre mens vi skrubber lister, gulv og tak - noe jeg er sikker på at bare vil resultere i kaos.

Så, da er jeg alene hjemme, da. I alle fall nesten; Peter (broren min) og hunden vår er også her, så helt alene blir jeg ikke - men jeg må ærlig innrømme at dette er littegranne rart. Utrolig nok har jeg aldri vært i dette huset en natt uten at foreldrene mine er her, og selv om jeg har vært "gammel nok" i ganske mange år, har det vært så mange ting som har gjort slik at jeg trengte voksne rundt meg store deler av døgnet. Fra 2004 til deler av 2008 var jeg ikke i stand til å ta vare på meg selv, og selv om det var vanskelig å forstå på det tidspunktet, skjønner jeg pr. dags dato hvorfor foreldrene mine gjorde slik.

Egentlig har jeg fryktelig mange ting å ta meg til. Vet ikke helt hvordan jeg skal få tid til alt sammen, selv om jeg har over to uker å ta av. Jeg klarer rett og slett ikke å sitte stille uten å gjøre noe som helst; jeg har flere bøker jeg må lese, jeg har tre- fire fotoalbum prosjekt på gang, jeg skal lære meg å spille piano, jeg skal bake brød, jeg må passe på hunden vår, jeg skal sortere oppskriftene som flyter omentrent over hele kjøkkenet, jeg skal muligens på hyttetur, se noen sesonger med smallville og huske på å følge matprogrammet.
Alt i alt er det godt å ha noe og fordrive tiden med - og i tillegg ha både energi og ork nok til å gjøre det.