fredag
Torsdag.
4/17/2009 09:18:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Gårsdagen:Det var kveld; jeg sto på badet, nesten naken, mens jeg sto med lillesøsters badedrakt i hånden. Hun er riktignok seks år yngre enn meg, men litt over 3 cm høyere, noe som gjør sånn at vi omentrent bruker samme klesstørrelse. Jeg hadde ikke hatt på meg badedrakt på gud-vet-hvor-lenge, det nærmeste jeg kommer ANNIKA i BADETØY er da vi var på Kreta sist sommer, men det var riktig nok en bikini. Badedrakt, ja. Jeg dro på meg den sorte Adidasgreia, ble stående og stirre på meg selv i speilbildet, og forsto øyeblikkelig hvorfor mennesker ofte velger å gå i bikini. Pølseskinn. "Hællemåne," tenkte jeg, etterfulgt av "JAJA", før jeg slengte pølseskinnet i SATS-veska som jeg hadde fylt med håndduker for anledningen.
Mamma og jeg skulle nemlig i svømmehallen, for første gang på årevis. Jeg så for meg hvordan jeg kom til å være blåfrossen på leppene, hvordan jeg kom til å kave meg frem i vannet og ikke minst, blikkene fra menneskene rundt meg. Så husket jeg plutselig på at jeg ikke fryser hele tiden lengre, og at jeg ikke ser ut som et skjelett.
Vel framme, kledde jeg av meg alt sammen, ble stående i garderoben bare for å kjenne på hvordan det føltes. Å stå der, uten klær, på et offentlig badested. Det var i grunnen ikke så skummelt som jeg hadde trodd, og da jeg til slutt kom meg ned i vannet, ble jeg overrasket over at vannet ikke var iskaldt. Følelsen av vann mot huden, klorvann som svir i øynene og en hel dose flytende væske inn i nesa, minnet meg på en tid for lenge siden, da jeg var som fisken i vannet, og meldte meg med på slike ting som "Svøm 10 000 meter, vinn en tur til Madeira". Jeg pleide å like det. Gleden var egentlig ganske kortvarig, tross alt, siden jeg selv har tæret bort all muskulatur i armene, fikk jeg melkesyre etter 100 meter. Likevel klarte jeg å plaske unna 500 meter, før jeg kjente at det var på tide å si stopp.
Hele turen var et stort skritt for min del. Gå i badetøy, bestemme seg for at det er på tide å være fysisk aktiv (ikke fordi jeg MÅ forbrenne mest mulig, men fordi kroppen min trenger å være i aktivitet og musklene har lyst til å komme tilbake), deretter kjenne på hva denne greia som er skallet mitt prøver å si – lytte til signalene som forteller meg at det er på tide å stoppe. Jeg møtte til og med på ei jeg gikk i klasse på ungdomsskolen med, og selv om det var skummelt, det også, gjennomførte jeg både hilsing pluss en kort samtale nesten uten å bry meg om hva som kvernet inne i hodet hennes. Fornøyd.
I dag:
- Jeg ringte behandleren min i går, for å fortelle henne at jeg hadde lyst til å være hjemme en uke til. Deretter kontaktet jeg reiseselskapet, endret på billetten, og forlater ikke Tromsø før søndag 26.
- Våren ser ikke ut til å komme hit med det første, for det har snødd igjen.
- Tenker jeg masse på Mia.
- Har jeg planlagt å gjøre ingen – verdens – ting.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Jeg er oppriktig imponert! Bra jobba!
så bra at du kom deg i svømmehallen!!!!! stolt av deg.
jeg er enig i at badedraker er...noe man aldri vil føle seg vel i. det funker liksom bedre bikini, tross alt.