Jeg ligger på kjøkkengulvet med alle mine 160 cm. Jeg ligger der; rett opp og ned, stirrer i taket mens tankene raser igjennom topplokket. Klokken er 1115. Snart lunsjtid, og jeg har ikke begynt å lage noe enda. Jeg har googlet meg igjennom drøssevis med oppskrifter, men jeg får ikke til, jeg er allergisk, jeg klarer ikke, jeg orker ikke, nei, stopp jorda! Kast meg av!
Det hender at jeg må spørre meg selv om hvordan jeg havnet på dette tivoliet, og hvordan jeg i alle dager fant på å sette meg på denne sinnsyke karusellen som aldri ser ut til å stoppe. Det er som å ta spykoppen 39289 ganger på rad, uten å gå av.

Ja, man kan jo lure på hvordan en sånn ting begynner. Jeg husker ikke. Jeg husker ingenting annet enn dette minnet jeg har om en usikker, bitter og misfornøyd femtenåring som ligger på soveromsgulvet, våken 5 døgnet på rad, mens The Cure og Funeral Party surrer på repeat.
Repeat, repeat, repeat. Der har dere livet mitt.

Uansett. Mamma kommer hjem og redder meg fra ambivalensen. Hun lager eggerøre, og vi spiser sammen, lillesøster, mamma og jeg. Det aner meg at det kommer til å bli vanskelig å dra tilbake til Fredrikstad.
Menmen.

Deretter drar jeg, Sandra og Inger på kino for å se Twilight. Jeg vet at det er litt i seneste laget, og at denne filmen er gammelt nytt og sånn - men jeg kan i alle fall forstå hvorfor enkelte har sett den opptil fem ganger.
Den var fryktelig fin, så nå er det bare en ting å gjøre: lese boka.