Jeg våkner. 0640. "Herregud," tenker jeg, mens jeg lukker igjen øynene og håper at jeg kanskje kan sovne igjen. Men nei, jeg blir liggende mens jeg vrir meg fram og tilbake, for så å sjekke klokka på mobiltelefonen sånn omentrent hvert 5.minutt. Jeg skulle ønske at hodet mitt ikke var så overfylt av unødvendige ting, for det gjør meg så skrekkelig urolig. Så urolig at jeg ikke aner hvilken fot jeg skal stå på.
Jeg fordriver tiden fram til halv åtte med å lese videre i Twilight. Jeg tror kanskje jeg liker den, selv om den norske oversettelsen muligens ikke er litteratur i høyklasse. Aner ikke hvordan den engelske utgaven er, men det spiller ingen rolle. Den får meg i alle fall til å tenke på noe annet, og da er alle kravene mine innfridd.

Greit nok. Jeg pusler puslespill. Jeg spiser frokost. Jeg skummer meg igjennom avisa; gårdagens VG og dagens Nordlys. Jeg rydder opp. Jeg pusler mer puslespill. Hva nå? Nei, jeg aner ikke. Jeg legger meg på sofaen og jeg kan ikke akkurat påstå at jeg har kvalitetstid med meg selv eller koser meg for den saksskyld. Jeg hører på p4. Jeg venter på posten. Jeg ser på klokka, som viser noen minutter over ni. Herregud. Jeg åpner boka igjen, leser noen og femti sider før jeg legger den fra meg, og åpner datamaskinen. Ingenting nytt. Jeg ringer mamma, og vi blir enige om at vi skal kjøre til Narvik i kveld. Det spiller egentlig ingen rolle om jeg ikke har lyst til å dra dit, for jeg må gjøre det før eller siden likevel.

Jeg har ikke vært i Narvik siden jeg var... sykere. Jeg liker ikke å være på steder der jeg har vært d-å-r-l-i-g for det gir meg dårlige assosiasjoner, noe som er en av grunnene til at jeg egentlig ikke trives så godt i Tromsø heller.

Javel. Jeg trykker meg frem og tilbake på diverse web-sider. Jeg venter på posten. Jeg venter og venter, selv om jeg ikke aner hva jeg venter på, og når alt kommer til alt, består store deler av livet mitt av å vente på ting. Vente på bedre dager, vente på solskinn, vente på våren, på sommeren, på tiden, på at jeg skal bli klar for å ta vare på meg selv, på ting og tang som jeg ikke vet hva er, vente på at jeg skal få et nytt syn på ting, vente på himmel og herlighet og kjæregud, som jeg venter!

Jeg vet ikke hva jeg skal spise til lunsj. Jeg setter en bolledeig. Jada, jeg baker og baker, ikke for noe annet enn at det får tiden til å gå, og jeg har så mye tid at jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke den. Neinei. Jeg spiser lunsj mens jeg leser videre i boka. Edward og Bella og en umenneskelig kjærlighetshistorie som jeg skulle ønske at jeg kunne være en del av. Jeg baker ut bollene, legger dem til etterheving på et bakebrett, ringer lillesøster, setter på oppvaskmaskinen, legger meg på sofaen og ser i taket. Posten har kommet. En katalog fra Haugetun folkehøyskole, men jeg vet ikke om jeg skal søke. Nei, for hva vet jeg egentlig? Ingen verdens ting, om jeg skulle være så ærlig.

Hei, sofa. Jeg legger det røde og hvite ullpleddet over meg, mens jeg nistirrer på stripene i taket og minner meg selv på at jeg har hatt det verre. Ja, for selv om livet kanskje ikke er tipp-topp for øyeblikket, har det vært verre. Jeg har vært nede i de mørkeste-mørkeste gjørmehullene, dypt inne i mitt eget personlige helvete, nesten så langt nede som det er mulig for noen mennesker å komme. Det har vært dager som har vært så sorte og grusomme at de ikke er nevneverdige engang, men jeg har blitt eldre, jeg har vokst og jeg har beveget meg flere skritt. Den skrekkelige konstante sorte håpløse greia som hang over hodet mitt hver eneste dag i fem år, har flatet ut til en litt mildere form for håpløshet.
Jeg beveger meg. Jeg er på vei fremover, på vei mot noe usikkert, som muligens kanskje kan hete livet. Jeg har håp. Egentlig burde jeg være stolt over meg selv, men det er fryktelig vanskelig.

Nå skal jeg sette bollene i ovnen og ta meg en dusj før jeg går på butikken. Jeg må handle. Store jenter gjør sånne ting -de handler til og med noe til seg selv.
Og etter det, ja, da skal jeg og lillesøster lage middag, og jeg skal begrave meg i "Evighetens kyss" nok engang, før vi kjører avgårde til Narvik - forhåpentligvis med slalåmskiene i bagasjerommet.