Noen har knivstukket
Det lille som er igjen
av den dunkende gjenstanden i brystet
mitt revet

den ut og liksom
satt plaster på såret
ved å gjøre et
forsøk på å stripse meg

sammen igjen
men det stopper ikke å blø
og det ser ikke ut til at
noen kirurger i dette

land kan finne
noe som passer inn
noe som
hører til min kropp
og de som jeg
tror at jeg er

døende
en kan ikke leve
uten en dunkende klump,
sier de for

en må ha det
for å føre hemoglobinene
fram og tilbake
gjennom de lyseblå linjene
som strekker seg gjennom alle
mine førtisju, førtiåtte

det spiller ingen rolle,
sier jeg det finnes andre
som trenger det mer
for det ser alt ut til at
min tidsklokke snart er tom
for batteri likevel, og jeg kan
fortsatt og enn så lenge gå

på sollys
så lenge føttene mine
klarer å bære tallene av
meg selv, så lenge kroppen

min velger
å løpe bortover
så lenge hodet mitt holder
meg våken om natta

så lenge lyden
etter dine sko
lukten etter deg og ditt ikke

sprenger trommehinnene
ødelegger sansene
og lar meg gå til
grunne

Annika, februar 2008.