Tjajo. Det er liksom dette som er greia med Capio: det var nesten sånn at jeg holdt på å felle noen tårer da jeg dro her fra, og det var like før jeg satte i gang å gråte fordi jeg skulle tilbake.
Jeg har ankommet Fredrikstad og er vel installert i det oransje huset, godt plassert i senga mi, på et nytt rom som jeg ikke har hatt før.

Jeg er veldig sliten. Så sliten at jeg ikke orker å pakke ut kofferten min engang, den står åpnet og lokket hviler mot den hvite veggen, mens innholdet holder på å tyte ut alle veier. Orker ikke, gidder ikke, og regner uansett med at jeg får nok tid til å gjøre sånt i morgen.
Akkurat nå orker jeg ingenting. Har bare mest lyst til å sove for evig og alltid. godnatt.