I dag er det tirsdag. Javel. Akkurat, ja.
Siden jeg ankom Capio i går kveld, i stedet for søndag, var det dommedag i dag. Det er jo vanligvis på mandager, som flere av dere sikkert har fått med dere, men når man har vært borte en liten stund, er det vanlig å ha det dagen etter man er kommet tilbake. Så, jeg våknet i morges, tidlig som vanlig, men til en forandring sov jeg hele natten igjennom. Jeg vil ikke påstå at jeg var særlig uthvilt da jeg karret meg opp fra senga og inn i dusjen, men det hadde jeg ikke forventet heller. "Jaja," tenkte jeg i det jeg gikk ned trappetrinnene til 1.etasje med hjertet i halsen, et par minutter over 0715. Selv om jeg burde være vant til disse rutinene som ikke er så veldig morsomme, men absolutt nødvendig, kan jeg ikke for at angsten fylte hjerte og sjel og alt som er av dette mennesket som utgjør meg.

Det var kø utenfor. Den besto av to andre jenter, og meg, som utgjorde menneske nummer 3. Siden jeg var sist, rakk hun ene å spørre meg ut om mine mulige folkehøyskoleplaner for høsten, og jeg rakk akkurat å fortelle henne at jeg kanskje kommer til å søke. Ja, jeg kommer nok til å gjøre det, selv om det betyr at jeg må sitte noen timer framfor datamaskinen på jakt etter noen GODE skriverier som jeg en gang i tiden har tryllet frem.

Min tur. Det gikk bra, jeg overlevde, jeg fikk puste etterpå. Ganske lettet i grunnen, og deretter var det tid for frokost. Det viste seg at det plutselig var Frisubin-tid, igjen, og hva annet kan man gjøre enn å nikke og smile og si "det er det samme for meg... bortsett fra... jordbær og vanilje," når personalet spør om hvilen smak man vil ha. Deretter er det bare å svelge unna den herlige coctailen, si takk for maten, rydde bort fat og glass, og plassere seg under et pledd i stua. I dag skrev vi planen for uka, og jeg har påtatt meg rollen som dukstryker sammen med ei av de andre jentene. Kan jo ikke gi opp karrieren min, vet dere.

Jeg trasket opp til behandler kontoret halv ti. I grunnen er det greit å ha samtale tidlig på dagen, for det er ikke så mye annet å gjøre likevel. Hun satt i stolen sin og så på meg.
"Hei, Annika," sa hun.
"Hei." svarte jeg.
"Jeg tenkte at vi skulle skrive behandlingsplanen din i dag."
"Mm," nikket jeg.
"Hvordan har du hatt det hjemme?"
"Så der. Du vet," jeg trakk på skuldrene og nistirret ut av vinduet. "Greit nok, selv om jeg ikke har fått gjort noe av det jeg skulle gjøre og ikke møtt halvparten av de menneskene jeg har mest lyst til å være sammen med."
"Det blir ofte sånn."
"Mm."
"Du vet det..." sier hun og ser på diverse ting på datamaskinen før hun drar frem kalkulatoren,
"du er i en nedbrytningsfase, igjen."
Jeg sukker høyt. "Kanskje det," svarer jeg, "Det var liksom... ikke... akkurat meningen".
"Nei. Men det er viktig at du jobber for å komme inn i programmet igjen."
Jeg nikker.
"Du gjør en bra jobb, tross alt," sier hun og trykker i vei på tastaturet.
Joda, det gjør jeg helt sikkert, men jeg har mest lyst til å gråte. Bare synd at jeg ikke får det til. Gråte altså. Jeg får det ikke til, sånn på ordentlig.

Ellers vet jeg ikke hva jeg skal gjøre i dag. Johanne og jeg snakket om å ta sol, men jeg er veldig sliten. Det kunne sikkert vært godt likevel, og hvis jeg skal gå ut, noe jeg har planer om å gjøre, skal jeg så absolutt ta på meg skinnjakka for første gang i år. Det er sol utenfor, og jeg tror at det er våren som kommer. Jeg håper det.