Ja, hvis det bare hadde vært så greit, så skulle jeg ikke sakt noe som helst. Men sånn er det ikke for øyeblikket – og det er ikke så utrolig morsomt, om jeg skal si det sånn. Absolutt ikke. Jeg sovnet tidlig i går kveld, fordi det ble for vanskelig å være våken. Var utrolig sliten, og det kan godt være at det kom av turen til smartclub og Mosseporten + teaterforestillingen jeg var på, på kvelden, men det er ikke godt å si. I dag leser jeg gamle blogginnlegg, og det gjør vondt. Jeg prøver å sortere de siste årene i livet mitt, og jeg skjønner jo nå at jeg har materiale nok i massevis, til den boken jeg en gang i fremtiden har planer om å skrive. Hvis det blir noe av det, og hvis jeg får det til. Det er ikke sikkert.

Jeg har store "aksept" problemer for tiden. Noen ting, som tankegangen min og eventuelle andre endringer er lettere å forstå og akseptere, enn disse skrekkelige endringene som skjer med kroppen min. Jeg vet at det ikke er noen vei utenom, ingen andre veier å gå, men det er så tøft og vanskelig at det ødelegger humøret mitt. Selv om det er mandag i morgen, noe jeg gruer meg forferdelig til, gleder jeg meg også til å snakke med behandleren min igjen. Hun har alltid noe klokt å si, som i ettertid gir meg et eller annet å tenke på.

Heldigvis kommer Johanne tilbake i dag (hun har vært i London), og Johanne er okei å være sammen med. Ellers har jeg planer om å kravle meg opp bakkene i skogen og dra på kino, selv om jeg har problemer med å gjøre slike "sosiale ting". Vi skal se "Han er faktisk ikke interessert," og jeg har hørt at det er en ok film. Jeg trenger noen ok ting.