søndag
Elefant.
3/29/2009 10:39:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det er midt på natten og hun bråvåkner. Det er lenge siden hun har våknet på denne måten; de siste månedene har søvnen sakte men sikkert kommet tilbake og den innhenter henne når hun er trett og sliten, og hun sover hele natten. Akkurat på samme måte som vanlige mennesker gjør, og hun har ikke noe i mot det. Ikke i det hele tatt. Hun må ikke lengre stå opp for å sjekke at huset fortsatt står, eller fordi hun må tisse, eller fordi hun har en idé om at verden holder på å gå under. Det er lenge siden hun gjorde slike ting som å liste seg på tå opp trappen, for å sjekke at foreldrene lever og at hun ikke er den eneste personen igjen i hele verden. Det føles bra.
Men denne natten er annerledes, den minner henne om noe; en fortid, nesten forsvunnet og glemt, en følelse, en tanke for lenge siden. Hun slår på lyset og setter seg opp i sengen, sukker høylytt og stryker seg over armen. Det er noe feil med den; den er igjen skarp og vond, og skulderbladet stikker mot håndflaten. Dessuten kjenner hun noe vondt og ekkelt i magen, en sånn sort klump som livet hennes pleide å være dominert av for lenge siden, en ekkel sak som hadde forsvunnet. Den svir og gnager i magesekken, og hun kan ikke forstå hva denne greia er.
Noe er feil. Noe er alvorlig feil. Hun vrir på seg og velter seg ut av senga, treffer gulvet med et brak mens smerten iler igjennom kroppen hennes. Blikket fanger speilet som henger på skapdøren og hun reflekterer i den blanke overflaten. Øyeeplene vandrer opp og ned, og plutselig slår det henne at det bare er én ting å gjøre: løp.
Joggeskoene står plassert i gangen og hun stapper føttene ned i dem. De har stått i fred noen måneder og hun har ikke ofret dem en tanke, ikke et blikk. Men nå er de tilbake på beina hennes, hun kjenner skosålen under føttene og noe fyller hele henne. Hun hadde glemt. Bryr seg ikke om hun har nattkjole på, nei, det spiller ingen rolle, og hun åpner døren – ut til vinternatten, ut til snøfall og kulde.
Hun løper. Bakke opp og bakke ned og hit og dit. Tre kilometer. Fem. Åtte. Bra nok? Nei, det er ikke det, hun må bevege seg noen tusen meter til – oksygenmangelen svir i brystet og blodsmaken kjennes i munnen, svir, det gjør vondt men det spiller ingen rolle. Løp, jente, løp! Og hun gjør akkurat det, springer, velger de hardeste veiene, de bratteste bakkene, de kronglete stiene, alle omveiene hun kommer på.
I det hun ramler inn døra hjemme er det morgen og huset er i ferd med å våkne til liv igjen. Svett og klam kryper hun inn på soverommet sitt, og vannet flommer nedover ansiktet. Det er da hun legger merke til ham; den sorte radmagre skikkelsen i et hjørnet av rommet, med pistrete hår og hule øyne. Han strekker armene mot henne og smiler med munnen som nesten mangler alle tennene.
"Hei, elefant," hveser han. "Hei. Hadde du glemt meg?"
Etiketter:
skriverier
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
7 kommentarer:
Fryser på ryggen av slutten: dette er så bra! Trist og rått. Fortsett å skrive, og post det.
du er flink til å skrive! Du får frem følelsene i det du skriver, og jeg håper du kommer til å fortsette og skrive
Det skumle er at det traff rett i hjerte mitt, kjenner meg igjen...
Utrolig bra skrevet!!
Så flink du er!!! Jeg blir helt satt av det. Skikkelig!!
*grøss*
Kjente meg UTROLIG godt igjen i det!
Kjempeflink til å skrive du^^,
Du skriver helt vilt bra. Jeg ble drit redd i natt. Liker bloggen din veldig godt :)