Jeg går bortover korridoren i en fabelaktig outfit; slitte tøfler, strømpebukse, kjolesak fra Ginas og en skitten, alt for stor ulljakke slengt over skuldrene. Ja, jeg kunne nesten vært tatt rett ut av Vouge, her jeg går, med lutet rygg og subbende skritt, som om hele verden ligger tungt på skuldrene mine. Sminken er det heller ingenting å si på: maskaraflekker på kinnene, øyenskygge her og der og overalt og det korte håret krøllet i en slags topp midt oppe på hodet. Prikken over i’en må være den nydelige hårbøyla jeg så fint har klæsjet midt oppe på topplokket mitt, i håp om å holde den alt for lange panneluggen som burde vært klipt for lenge siden, på plass. Skjønnheten min er nesten blendene.

Og plutselig kommer det en ung mann inn ytterdøren med en pose i hånden. ”Hei,” sier han. ”Hei,” svarer jeg, nysskjerrig på denne mannlige skapningen. Det er nemlig ikke hver dag det kommer menn inn i dette huset som for øyeblikket huser x – antall matkvinner og x – antall kvinnelige miljøarbeidere. Dette stedet er nesten som et lite kloster; kvinner opp og ned og i mente, og siden alle impulsene jeg får fra det mannlige kjønn er bilder som flimrer på tv – skjermen, blir plutselig alle mennesker som ikke har langt hår og øredobber veldig interessante. Han ser ganske hyggelig ut, der han står rett opp og ned, usikker på hvor han skal gå, med denne posen i hånden. Jeg får litt lyst til å be ham ta meg med ut her fra, ikke fordi han er spesielt kjekk eller noe som helst, men bare fordi jeg har så skrekkelig lyst til å gjøre vanlige ting sammen med vanlige mennesker i den vanlige verden utenfor mathuset.

”Er det noen som jobber her?” spør han. ”Jada,” sier jeg og roper etter personal X som venter på meg på dommerommet, for det er egentlig tid for blodtrykk. Hun kommer, jeg går, og jeg kaster et stjålent blikk over skuldrene, og klarer ikke å la være å tenke på at jeg burde hatt på meg noen andre klær som ikke fikk meg til å se så skrekkelig stor ut.

Denne mannen kom for å levere pillene mine. I en blå pose fra apotek1, og denne posen fra apotek1 gjorde meg til en kjempesint og rasende liten drittunge som gjorde det fryktelig vanskelig for personal X, bare fordi de ikke var her i morges da resten av tabellettene og tingene for magen ble delt ut, og fordi personal X mente at det var helt greit å ta dem klokken 14 i stedet for klokken 0800. Nei, det var ikke helt greit, mente jeg. Absolutt ikke. ”JEG VIL HA DEM PÅ KVELDEN,” hylte jeg mens jeg smelte igjen døren og gikk fra dommerommet med tårer i øynene. Tidspunktet for når disse greien skal svelges ble plutselig livsviktig, og egentlig hadde jeg ikke en fjerneste anelse om hva jeg hadde lyst til. Ingenting. Absolutt ingen verdens ting.

”ANNKA, KOM TILBAKE.”

”NEI.”

”VIL DU HA DEM PÅ KVELDEN ELLER NÅ?”
”DET ER DET SAMME FOR MEG. DET DRITER JEG I.”