Det er dager. Og dagene kommer og går, de, helt av seg selv, uten at jeg gjør noe som helst for det. Det er meg nesten uforståelig hvordan tiden kan gå, når jeg selv står stille inne i hodet mitt og bare.. venter. Igjen tenker jeg på dette sitatet (det er vel kanskje en film som heter det også?) "Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet". I tolv dager har jeg sittet på rumpa. Det utgjør nesten to uker det, to uker av 2009, men de har likevel vært bedre enn de tolv første dagene jeg tilbragte på madhouse i Tromsø, januar 2008. Heldigvis.

Alle disse dagene er nesten like. De består i hovedsak av havregrøt, brødskive med banan og knekkebrød med hvitost og paprika, to kopper kaffe, koselige drinker med kvalmende smaker, og to andre måltider. De består av meditasjon til en mann som ikke snakker norsk flytende, strikking fremfor tv'n, Sex & The City, blodtrykksmansjetter opp og ned og i mente, mer eller mindre givende samtaler med personalet om juleklistremerkene på vinduet eller været utenfor eller sykdommen eller verden og sånne ting. De består av ord som "vennen" og "det er bra for deg", klapp på skuldra, fotmassasje på kveldstid, "ta en dag av gangen" og lignende. Dager. Og tiden som går.

Det slår meg plutselig at Sunniva har bursdag på mandag, og at hun fyller 19 år. I min verden virker 19 år skrekkelig mye, og jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å bli så gammel. Nå ser det ut som om jeg blir det likevel, jeg har jo klart å bli atten, og man blir ikke akkurat yngre med tiden som går.

Personal M, pasient E og jeg satt ved bordet i dag og snakket om hvor viktig det var å huske på og leve litt mer "her og nå", enn å hele tiden skulle planlegge fremtiden eller mislike seg selv for alt man har gjort feil i fortiden. Her og nå. Det er noe av det vanskeligste, tror jeg, å legge alle andre ting til side, og bare prøve å leve i nuet, som det så fint heter. Det slår meg at jeg kanskje burde begynne å bruke mindre tid på å planlegge alt mulig som skal skje fremover, slutte å skrive lange lister over alt jeg skal gjøre og ikke minst; burde gjøre, og bruke tiden til noe mer givende. Det er bare det at det er skrekkelig vanskelig å finne noe som er mer givende enn å skrive lister når man lever i en firkantet boks der klokkeslett og diverse handlinger på et merkeligvis ser ut til å bli livsviktig.

Lørdag. Det har vært en lang lørdag og jeg begynner å bli rastløs. Jeg har tegnet, jeg har sett på sex & the city, snakket med mamma og Inger i telefonen, sett på reiser på internett, og egentlig vet jeg ikke hva jeg har brukt tiden til.
For tiden er jeg tom. Det er noe av det verste man kan være, og det aner meg at det er stille før stormen.