lørdag
Jeg er en hvetebolle. Uten rosiner.
1/10/2009 10:37:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
"Da kan du reise deg og gå ut i stua, Annika," sier J.
"Jeg tror nesten jeg blir nødt til å trille," svarer Annika.
"Haha. Sånt passer seg kanskje ikke å si i miljøet, vet du," svarer J.
"Nei, det gjør vel muligens ikke det," mumler Annika og trasker avgårdet med hodet fullt av irriterende kaos mens hun kryper ned i det borterste sofahjørnet i stua og gjemmer seg bak den første og beste puta som hun finner, mens hun liksom-fordyper seg i et gammelt KK som tilfeldigvis ligger på bordet. I løpet av disse fire fabelaktige dagene har hun lest alt som er å lese av magasiner, og hun føler seg ganske så oppdatert på fjorårets nyheter på kjendisfronten.
Fire dager. Fire lange dager fylt med meditasjon og forskjellige sorter smaker som hun ikke engang hadde peiling på at eksisterte. Og utfordringene står i kø fra klokken åtte på morningen; er det ikke 1,5% fett så er det røde klumper i flytende masse, og etter det kommer hvite duppeditter med hvitløkssmak og for å ikke snakke om store doser med det hvite som skal gi litt fukt til deigklumpene som har vært allergistemplet i flere år.
Og hun tenker så det knaker, klarer ikke å bestemme seg for om dette er en straff eller om det er en form for omsorg, klarer ikke å bestemme seg for om hun fortjener alle stikkene som kommer eller om det faktisk er sant som de sier; at det bare er for å kontrollere at ting fungerer som de skal. Omsorg? Hjelp? Straff? Det er ikke enkelt å vite forskjellen.
Men så var det en dame som sa til henne: "Nå har du prøvd Annika - metoden så lenge, og du vet jo hvordan den er og hvordan den fungerer. Nå kan du gi Capio metoden en sjanse, nå som du har muligheten, og så kan du se om den er bedre for deg. Er den ikke det, kan du alltids hente frem Annika metoden igjen."
Og når alt kommer til alt, skjønner Annika at det kanskje er et snev av sannhet i det denne damen sier, og hun har vel egentlig bestemt seg for å gi dette en sjanse. En mulighet. For en gang må nok være nok, og tennene må igjen bites sammen - selv om det kan bli så mye biting at kjeven går ut av ledd.
"Jeg tror nesten jeg blir nødt til å trille," svarer Annika.
"Haha. Sånt passer seg kanskje ikke å si i miljøet, vet du," svarer J.
"Nei, det gjør vel muligens ikke det," mumler Annika og trasker avgårdet med hodet fullt av irriterende kaos mens hun kryper ned i det borterste sofahjørnet i stua og gjemmer seg bak den første og beste puta som hun finner, mens hun liksom-fordyper seg i et gammelt KK som tilfeldigvis ligger på bordet. I løpet av disse fire fabelaktige dagene har hun lest alt som er å lese av magasiner, og hun føler seg ganske så oppdatert på fjorårets nyheter på kjendisfronten.
Fire dager. Fire lange dager fylt med meditasjon og forskjellige sorter smaker som hun ikke engang hadde peiling på at eksisterte. Og utfordringene står i kø fra klokken åtte på morningen; er det ikke 1,5% fett så er det røde klumper i flytende masse, og etter det kommer hvite duppeditter med hvitløkssmak og for å ikke snakke om store doser med det hvite som skal gi litt fukt til deigklumpene som har vært allergistemplet i flere år.
Og hun tenker så det knaker, klarer ikke å bestemme seg for om dette er en straff eller om det er en form for omsorg, klarer ikke å bestemme seg for om hun fortjener alle stikkene som kommer eller om det faktisk er sant som de sier; at det bare er for å kontrollere at ting fungerer som de skal. Omsorg? Hjelp? Straff? Det er ikke enkelt å vite forskjellen.
Men så var det en dame som sa til henne: "Nå har du prøvd Annika - metoden så lenge, og du vet jo hvordan den er og hvordan den fungerer. Nå kan du gi Capio metoden en sjanse, nå som du har muligheten, og så kan du se om den er bedre for deg. Er den ikke det, kan du alltids hente frem Annika metoden igjen."
Og når alt kommer til alt, skjønner Annika at det kanskje er et snev av sannhet i det denne damen sier, og hun har vel egentlig bestemt seg for å gi dette en sjanse. En mulighet. For en gang må nok være nok, og tennene må igjen bites sammen - selv om det kan bli så mye biting at kjeven går ut av ledd.
Etiketter:
Capio
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Annika
Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.
Kontakt
annika_alexandersen @hotmail.com
Kategorier
Blog Archive
- juli (1)
- mars (2)
- februar (3)
- januar (9)
- desember (9)
- november (10)
- oktober (8)
- september (9)
- august (5)
- juli (20)
- juni (21)
- mai (38)
- april (31)
- mars (41)
- februar (34)
- januar (34)
- desember (59)
- november (61)
- oktober (37)
- september (24)
- august (23)
- juli (17)
- juni (21)
- mai (35)
- april (33)
- mars (21)
- februar (27)
- januar (37)
- desember (31)
- november (44)
- oktober (36)
- september (27)
- august (36)
- juli (35)
- juni (49)
- mai (40)
- april (56)
- mars (54)
- februar (49)
- januar (53)
- desember (56)
- november (48)
- oktober (36)
- september (57)
- august (32)
- juli (7)
- juni (27)
- mai (18)
0 kommentarer: