torsdag

Beating my heart.

kunstverk utenfor Oslo S.

Velvel. Siden jeg nå er på plass i Fredrikstad, har fått ordnet med internett på rommet og delvis kommet på plass, er det kanskje på tide med en aldri så liten oppdatering av hva som skjer og hvordan ting ligger an.
For å være helt ærlig er jeg usikker på hvordan jeg skal oppføre meg, for jeg vet jammen meg ikke om jeg skal le eller gråte, noe som virker som de eneste mulighetene jeg har for øyeblikket.

Ja; jeg kan sette meg ned for å felle noen tårer, fordi jeg har, etter 24 timer på dette steder, forstått at det kommer til å bli den hardeste og tøffeste kampen jeg har lagt meg ut på i hele mitt så langt attenårige liv - eller jeg kan trekke frem galgenhumoren min som for øvrig er den eneste formen for humor som jeg har, og le av at jeg for eksempel må få en fin dose med Tiamin, som er en type B vitamin, sprøytet inn i rumpeskinka i fem dager. Akkurat det er jo litt komisk, og jeg kan ikke annet enn å telle ned dager til jeg for håpentligvis slipper unna. På søndag får jeg min siste dose, hvis alt går etter planen.
Så, hvordan er det her? Nei, det vet jeg ikke. Mamma og jeg kom oss avgårdet i går med toget som gikk klokken 1000 fra Oslo S, og siden det var noe krøll med toglinjene til NSB, tok togturen en halvtime mer enn det den egentlig skulle gjøre. Deretter bar det med en taxi rett opp til Capio, som ligger et eller annet sted opp mot en skog og er et stort hus som minner litt om... et hus.
Jeg hadde liksom sett for meg at jeg kunne dra å snakke med disse menneskene som jobber her, skrive meg inn (hvis det viste seg at de ville ha meg), for så å dra til byen sammen med mamma, se meg litt rundt og komme tilbake utover ettermiddagen og begynne opplegget dagen etter, altså: i dag. Men sånn ble det ikke akkurat, og er det noe jeg ikke liker, så er det at ting ikke blir som jeg allerede har planlagt. Det er ikke så mye å gjøre med den saken.

Det har gått så fort alt sammen. Etter at jeg hadde fått rommet mitt som er i første etasje, bar det rett til «fika» sammen med de andre jentene her. Som vanlig er det ingenting som heter: «jeg er mett» eller «neitakk», neida, her skal det tygges og svelges for det sier personalet at alle mennesker kan gjøre, og det skal visst ikke være farlig å gjøre nettopp det heller. Ikke vet jeg hva jeg skal tro når pulsen øker, og det føles ut som om verdens undergang er nær. Alt er annerledes enn sånn som det var i Tromsø. Det er ingen matplan, ingen lister, ingenting sånt som skal følges – bare noen klokkeslett å forholde seg til, bare et bord man skal sette seg ved og noe spiselig som blir plassert framfor deg.

I løpet av mine 24 timer her på senteret, har jeg trødd i meg flere typer matvarer som jeg ikke har spist på flere år, og bare det er jo noe å rope hurra for. Brødmat med smør. Jeg får lyst til å sette spørsmåltstegn, og spørre om det virkelig er nødvendig og legge inn et «æsj, jeg er allergisk», men så er det sånn at man er ikke allergisk hvis legen ikke sier at man er det, og «æsj» er ikke definerbart som et ord. Fryktelig? Ja. Nødvendig? Helt sikkert.

Jeg har ikke fått sett noe av huset enda, og det får jeg nok ikke gjøre i løpet av den første tiden min her heller. Ikke kan jeg dra på butikken, og ikke får jeg tygge tyggegummi. Egentlig skal jeg ikke klage, for menneskene som jobber her er de hyggeligste jeg har møtt på på veldig lenge, og det ser ut til at de virkelig kan sakene sine.
Ja. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal skrive, for det er tusen ting jeg gjerne vil fortelle om - men det begrenser seg for hvor mye som egner seg å publisere for offentligheten, og det er begrensninger for hvor mye dere orker å lese. Mamma har i alle fall tatt toget tilbake til Oslo nå, så jeg er alene her og jeg er ganske så kvalm etter en fin drink jeg har fått servert med vaniljesmak. Dessuten har jeg tatt blodprøver i dag, spist omelett med sopp til lunsj og fått en sprøyte i rumpeskinka.


reiseklar?


billettautomat på Oslo S.


Slik ser rommet jeg har akkurat nå ut.


legg merke til at jeg til og med har matte på gulvet (!)


og. til slutt: meg. smilende og overlykkelig som alltid.

12 kommentarer:

KristineBirgitte sa...

Jeg har tenkt på deg. Jeg håper du finner deg til rette og det går.. vel, bedre og bedre, om ikke dag for dag så kanskje uke for uke eller måned for måned :)

Swampoline sa...

tenker masse på deg.
håper du finner deg til rette der^^

Anonym sa...

Så godt å se at du skriver nå. Hvis du føler for å skrive mer eller masse eller ja, så vet du at inboksen min er åpen hele tiden =)

Anonym sa...

jeg kunne lest hva du skriver i mange timer i strekk, annika. selv om jeg ikke kjenenr deg, vet jeg hvordan du har det, og jeg tenker masse på deg. hver gang du oppdaterer kaster jeg meg over siste nytt av ren nysgjerrighet for hvordan du har det.
lykke til. høres jævlig tråkit ut, men om du vil tømme all dritten på noen så kan du bare sende meg en mail.

mia sa...

Hei. Jeg hilste på deg da jeg var innom på Capio istad. Vet ikke om du husker det men.. Jeg har fulgt bloggen din lenge, og synes du er utrolig flink til å skrive. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, var innlagt på fulltid der for en liten stund siden. Ting føles meningsløst og håpløst nå, men utrolig nok så blir det bedre. Stå på, sterke jente :)
Mia

Anonym sa...

Det høres ut som det er et veldig tøft opplegg der nede, med mat og måltider. Uten matplan og lister... Men jeg tror kanskje det kan være greit å slippe å ha full kontroll på absolutt alt.

Håper dette oppholdet vil endre ting for deg, til det bedre.
Det fortjener du, Annika!

Anonym sa...

Selvom veien er lang og du nå skal ta dine tyngste skritt...så er det verdt når du er fremme.
Du skriver så fint! Med all den kunnskapen du har fått om livet, kan du en dag hjelpe andre.
:)) Beste ønsker!

Maria sa...

Annika, vit at jeg tenker på deg. og at jeg ikke er så langt unna nå.
jeg følger med på bloggen din, selvom jeg ikke kommtenerer hver gang. håper jeg får sett deg så fort du får lov.

ny blogg forresten - du finner den på profilen min. <3
klem til deg søta.

Anonym sa...

vil bare si at jeg tenker på deg vesla.... *stor klem*

Anonym sa...

Det er spenende aa lese, og du er interessant. Dette klarer du! Dette klarer du! Dette klarer du!

N fra soer

Anonym sa...

Oi, så tøft det hørtes ut! Selv kjenner jeg meg veldig igjen og tror capio er et supert sted som jeg egentlig, innerst inne skulle ønske jeg hadde fått tilbud om.. Har du vært innalagt i Tromsø? Hvor og når i såfall?
www.alittlestep.blogg.no

Annika sa...

Det var veldig tøft, men så absolutt verdt det :)
Capio er et utrolig bra behandlingssted.

Jeg var innlagt på ungdomspsyk. i tromsø januar 2008, og mai - august 2008. Da skrev jeg meg selv ut og flyttet til en annen by :)

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive