Takk livet eller verden, for at jeg har den familien og slekta som jeg har. Bedre og mer fantastiske mennesker skal man lete lenge etter - og det er så godt at de finnes når man har vanskelige dager, for man vet at de stiller opp for meg uansett hva det måtte være. Støtter meg når jeg glemmer av hvordan man tusler i stedet for å rushe, holder meg under armene og holder meg oppe, når jeg har glemt av hvordan man står på føttene. Takk.

"Hei, Annika! Vil du være med på konsert? Mamma spanderer på deg." Klokken 1600, lørdags ettermiddag ringer Marte, mitt 11 år gamle søskenbarn meg. Og selvfølgelig svarer jeg ja. Det er klart at jeg har lyst til å være med på konsert. Så. I går var jeg på konsert i Narvik Kirke og hørte Narvik Kammerkor + noen andre framføre Bach's Juleoratorium, og det var så fint å høre på at jeg hadde ståpels under hele konserten.
Ikke nok med at jeg fikk et gavekort fra tante Else på Amfi her om dagen, sånn at jeg kan handle meg noen duppeditter, neida, hun blar også opp 250 kr og betaler konsert for meg. Det er vanskelig å forklare hvor takknemmelig jeg er.

Mamma har vært her i helga sammen med meg, og det har vært fint. Vi har ikke gjort så mye annet enn å trø i butikker og sånt, men det har vært greit. Det har holdt humøret relativt greit, og gjort sånn at jeg har kommet meg ut - i stedet for å sitte inne og nistirre i veggen med surrende tanker om en semesteroppgave som virkelig burde begynne å bli ferdig. Vel. Det gjør den jo også.