Det er liksom ikke grenser for hvor kulturell jeg er i år. I dag har jeg vært på min 3.julekonsert, og det var fint. Tromsø Mandskor som de så fint heter, et korps, søte barn som hamret løs på instrumentene sine, og nydelige sanger som ga meg gåsehud.
Denne jula har vært den beste i mitt attenårige liv så langt, og selv om jeg våkner hver dag med en krig inne i topplokket (elefantstemmen slår virkelig til i disse julespisetider), så er det ei bra juletid. Tror jeg. Det er bedre at krigen foregår inne i hjernecellene mine, enn at den foregår innenfor disse fire veggene som familien min og jeg befinner oss bak. Mye bedre.

Alt er så annerledes enn det var for et år siden, takk og lov. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tror kanskje at denne "annika-er-stor-og-har-flyttet-hjemmefra" greia har vært veldig bra for alle sammen, for alt er så... fint. Det er virkelig deilig å kunne gjøre ting sammen, i stedet for å stå i hver sin etasje og skrike stygge ord som man angrer på i ettertid.

Da mamma, Sandra og jeg kom hjem fra julekonserten, lagde vi kveldsmat og spilte Scrabble. Et spill jeg aldri har likt noe særlig, fordi det å stable sammen ord på et brett ikke er det som frister mest her i verden. Men det var, utrolig nok, gøy likevel.

Gøy. Fint. Bra. Bedre.
Jeg har fått nye ord i ordforrådet mitt, og jeg tror at jeg kanskje etterhvert kan klare å plukke vekk de uheldige mestringsstrategiene mine. De må bort. Ja, jeg tror nesten at det er på tide å våkne opp fra dvaleland, bli bedre og finne seg selv igjen.
Egentlig skulle jeg ønske at det fantes en tryllestav, men det gjør det ikke.