Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg føler at jeg må skrive noe - men innerst inne er jeg redd for at dette kommer til å bli skrekkelig negativt og nedbrytende, så jeg har nesten lyst til å la være. Men hey; vi prøver likevel.

Denne dagen er f a b e l a k t i g. Jeg får ikke gjort skolearbeid lengre, og hver gang jeg begynner å skrive noe, sånn som for eksempel norsken, begynner det å regne fra øynene mine. Jeg vil ikke ha et foredrag om julenissen likevel, jeg vil ha om noe annet, men jeg aner ikke hva. Det er ikke det at jeg ikke har tusenvis av tema å skrive om, neida, det er bare det at jeg ikke klarer å bestemme meg. Oh, herlige ambivalens, takk skal du ha! I tillegg har jeg en framføring på mandag om Sosialistisk Venstreparti, og jeg kommer ingen vei - selv om det ikke er så vanskelig; jeg skal jo bare ta med et par av kjernesakene deres og sånt, og det burde jeg jo klare. Men jeg gjør faktisk ikke det.
Det er heller ikke lenge igjen til juleferien, som vil si at jeg må ha ferdig den semesteroppgaven min - og jeg burde vel egentlig kommet så langt på den at det bare er redigering og diverse småplukk som gjenstår. Vel. Jeg er ikke engang halvferdig. Joda, jeg pleier jo alltid å klare og ro meg i land sånn i siste liten, men denne gangen begynner jeg å bli i tvil om jeg får det til.

Helt ærlig begynner jeg å bli i tvil om det meste. Tvil er det verste som finnes. Tvil, usikkerhet, dårlig selvbilde og en god dose mørketidsdepresjon.

Kaos, det er det det er akkurat nå. T hengte over telefonen under hele timen jeg hadde med henne i dag; ringte Bodø, lege, og jeg vet ikke hvem hun ikke ringte. Javel. Bodø er fullt, så de snakket om å sette meg på et fly til Fredrikstad. Fredrikstad? Det er skrekkelig langt unna mamma og pappa, det. Dessuten er det alltid koselig å høre at man ser strålende vakker ut, og det er fint at man føler seg så bra at man ikke orker å være sammen med noen.
Mennesker liker ikke miserable personer som ikke trekker på smilebåndet.

Dessuten er Far syk igjen. Han har fått en infeksjon i et sår fra da han tok operasjon tidligere i år, og er blitt fraktet til sykehuset i Tromsø. Jeg er redd. Jeg er redd for at han kanskje kommer til å dø, selv om situasjonen ikke er så alvorlig. De har satt ham på antibiotika, og må kanskje operere, og må de det, så vil det si at mamma og pappa ikke kommer til Narvik likevel.
Jeg får vondt i sjela av alt dette; mor som sitter alene hjemme hos seg sammen med hunden sin, og jeg føler virkelig at jeg kanskje burde vært der sammen med henne, for jeg ser for meg hvordan hun traver nervøst fram og tilbake over gulvet mens far er innlagt på UNN. Jeg ser for meg hvordan mamma er bekymret og sliten, siden hun er sykepleier og gjør sitt beste for å ta vare på både mor og far og meg.

Hun sa at jeg kunne komme hjem til helga hvis jeg ville; de skulle betale billetten og hele pakka, men jeg tror kanskje ikke det er så lurt. Jeg orker ikke at noen skal se hvordan ting egentlig står til, selv om det hadde vært okei å bli tatt vare på og servert middag for engangsskyld.

Det meste går på tverra. Alle menneskene jeg kjenner og bryr meg om, går rundt omkring innpakket i et stort sort ullpledd, som ser ut til å kvele dem.
Verden er ikke et fint sted akkurat nå.