Du gjør
meg trett

fyller meg
opp av ingenting
ber meg svelge og tygge
luft som
brød

det er kosthold
sier du
men hva med næringen
spør jeg

hva med den?

du slipper meg
ikke, selv om jeg
vil gå
forsvinne
bare for å være alene
et øyeblikk

du maler verden
sort og hvit
det er mye enklere sånn
sier du

jeg lager ikke
lengre fotspor
i sanden,
du geleider meg fram

framover
med kryssete bein
som om livet var og er
en uendelig gang
på den smale catwalken

du kysser meg
mykt, lar de tynne fingrene
gli
over den kantete brystkassa,
leker med det hvite teppet
som beskytter hoftene

snart,
sier du
snart er vi så like
og lette at vi kan danse
usett gjennom sommerregn
og krype gjennom nøkkelhull

snart

jeg må bare
få lillefingeren til å møte
midten av tommelen min
når jeg griper rundt håndleddet

Annika, september 2007.