Og så slår det henne at de hadde rett hele tiden; hun ville klare seg til oktober kanskje, og hvis hun er heldig, kanskje noen uker lengre. Nå er oktober borte, det er november og vinteren er i anmarsj. ”Det blir kaldere, og da vil du fryse mer,” sa han. Ja, hun vet jo det – hun vil bli kaldere og tårene vil stivne som is på vindusruta. Men det er ikke noe nytt, det er sånn hvert år; høst og mørke og den sorte klumpen som vokser og vokser uten å sprekke. Ja, hun har vært her før – opp til flere ganger, stått godt plantet i den sorte gjørmete jorda med begge bena, uten å huske på hvordan man beveger seg framover. Ikke kan hun huske på hvordan hun går sidelengs heller, men hun tar det ikke så tungt; det er ikke verre nå. Det er bedre. Ja, helt sikker. Det er helt sikkert blitt bedre, hun er jo stor, eldre og voksen – i alle fall på papiret, så da kan det ikke bli verre. Nei, det er hun helt sikker på. Men det er noe som stikker langt inn i hjertet hennes, ikke at hun vet hvordan det kom seg dit – men det skal nok gå bra, hun må bare finne en måte å ta dem ut på. Ja, for det går jo alltid bra. Det gjør jo alltid det.

”Pass deg, hvis det fortsetter sånn som dette, vil du ikke lengre være sammen med oss til våren”. Så, hva er dette? Er det døden? Nei, det kan hun ikke tro.