"Hei, får jeg snakke litt med deg?" sier han og står framfor meg. Jeg ser opp, nikker så vidt - "klart det. Klart du får snakke med meg". Jeg dilter etter ham inn på skolekjøkkenet, og han setter seg ned på en stol uten å skru på lyset. Ser på meg, før han legger ut med ord som er så harde at de treffer meg i mellomgulvet med kraften til en atombombe, og får klumpen i halsen til å vokse til 4 dobbelt størrelse. Nei, jeg har ikke gjort noe galt.
Nei. Jeg har bare mislykkes. Igjen.