... Rommet er stille, og T sitter framfor meg i den blå utslitte stolen sin. T studerer papirene sine, blackboardet og tegningene, og meg som om jeg skulle vært et objekt, en gjenstand fra gud vet hvor. Jeg vet at hun gjør det, selv om jeg sjeldent eller aldri ser på henne eller møter blikket hennes. Jeg pleier ikke det. Pleier ikke å se på mennesker som T, for når alt kommer til alt er jeg ikke så glad i blikk-kontakt, og hva om, hva om hun ser alt, liksom tvers igjennom denne greia som liksom skal være meg?

T (åpner munnen og fikler med penna): Ringer du hvis det skulle være noe? Teamet er her, og du kan ringe meg. Blir du å tørre det?

J (ser ut av vinduet og tenker på hva jeg skal lage til middag): Ehm. Jada. Jeg kan godt si ja, liksom... men jeg blir nok aldri å gjøre det.

T: Nei, men du vet at du har muligheten?

J: Ja. Jeg vet det.

T: Hva tenker du om det?

J (fraværende): Hæ? Om hva da? At jeg kan ringe?

T: Ja..?

J: Jeg tenker ingenting, bare at jeg har vondt i armen min.

Stillhet. Herremin. Jeg har lyst til å reise meg opp, gå der fra, spankluere ut og late som om sola skinner utenfor, og late som om det er firehundreogtjuefem varmegrader, sånn at jeg ikke lengre trenger denne ullstrømpebuksa jeg har trødd på meg under den sorte buksa mi. Neinei, jeg går ikke, og jaja, jeg blir sittende. Tenker på middagen, tenker på armen, tenker på at det er stygt her, tenker på at det sikkert blir en dag som alle andre og tenker på alt annet enn på de tegningene hun har dandert så pent framfor meg.

T: Sikker på at du fortsatt bare vil komme en dag i uka?

J: Ja. Det får være nok. Jeg orker ikke mer enn det.

T: Okei. Du ser selv, men du vet at du kan ringe.

J: Ja. Jeg vet jo det.