Ambulansebilen, ja - jeg måtte ha med et bilde av den. For... i dag har jeg og klassen min vært på ambulansestajsonen, for å se på bilen og få litt informasjon og diverse. Det var ganske spennende, og jeg ble overrasket over hvor trangt det er i den bilen, og hvor lita den senga pasienten skal ligge er. Det første som slo meg var: "Å herregud, hvordan får de plass til et overvektig menneske - eller en stor svær mann som for eksempel driver på med kroppsbygging?" Så, jeg spurte selvfølgelig og det viste seg at de hadde taktikker for det også. Så klart.

Dagene går så fort, og det er ikke alltid jeg klarer å henge helt med. Det er plutselig fredag igjen, og jeg skal tilbringe helga helt alene for første gang. LinnCe (hun jeg deler bad med) har dratt avgårde til Sortland, så det er bare meg igjen, og jeg må helt ærlig innrømme at det er litt rart. Er litt redd for at jeg bare skal bli sittende i sofaen, men når alt kommer til alt er det ikke så ille å gjøre det. Jeg må lære meg å ta ting med ro. Ikke stresse. Ikke gjøre noe hele tiden.

Det har snødd på fjellet i dag, og hallais, det betyr bare en ting: vinteren er på tur hitover, og han kommer fortere enn jeg hadde regnet med. Greit nok at det er meldt finere og varmere vær til neste uke, men... plz. Jeg ber til Gud eller noen om at sportsbutikkene må få opp farta med å få inn dunjakkene, ellers er det noen i Villaveien som kommer til å måtte ta seg en liten tur med ambulansen. Og det vil vi jo ikke, eller hva?

Siden det er helg og siden jeg ikke har så veldig mye å ta meg til, sendte jeg ei melding til tante Else, og sa at Helene (gudbarnet mitt) og Marte (storesøsteren hennes) kunne komme til meg for å bake boller, se en tegnefilm og spise kveldsmat. Men dessverre skulle Marte på leir et eller annet sted, så det ble det ikke noe av. Neinei. Så da dro jeg hjem til mor og far i stedet, snakket om alt og ingenting, helte innpå noen liter kaffe og vi dro på Rema sammen for å handle. Besteforeldre er fint å ha, for de setter pris på at du stikker innom, og kjører deg gjerne på butikken sånn at du skal slippe å gå oppover alle bakkene med "tunge" poser fulle av "mat". Og de er også fine å ha, fordi de har fine varmeovner hjemme i gangen som du kan stå framfor når du er iskald etter løping fra skolen til legekontoret og fra Amfi og hjem til dem, de har fine steikepanner som de ikke trenger og ullpledd som de ikke har bruk for - som de mer enn gjerne donerer vekk til en fattig student, og... det som bedre er: de har kjempelyst til å betale for det du kjøper på butikken.

Tusen takk til besteforeldre som har betalt for en liter melk, tre bananer, fire yoplait jordbær yoghurter, 1 pk Snack and Jacks, en agurk, en pose havregryn med kli, en pakke evigkokende grøtris (den er sunnest...), en pose med knaskerøtter og en pakke krydder. Jada, jeg som skulle slutte å bruke krydder på maten.
Mye jeg skulle/skal slutte med nå:

• drikke for mye kaffe
• bruke for mye krydder
• snuse

Haha. Noen ganger er jeg så ufattelig teit.
Velvel. Ja, jeg var jo hos denne legen i dag, da, noe som jeg ikke hadde lyst til. Jeg løp i 10000 km i timen fra skolen til legekontoret som er på den andre siden av byen for å rekke timen min, noe jeg ikke hadde trengt, fordi jeg måtte vente i 30 minutter på at denne superultrakompetente mannen kunne ta i mot meg. Det var skummelt, for legekontoret var så fint og det så bra ut der - og denne dama som jobber i resepsjonen var sur og grinete, og beordret meg å sette meg ned å vente, og skulte stygt på meg da jeg reiste meg for å gå på do. Er det liksom ikke lov til å gå på do?


Jeg hadde sett for meg at denne legemannen skulle ligne på dr.hjernefikser fra madhouse, med hvitt skjegg og hele pakka, men der tok jeg så feil som jeg kunne gjøre. Han var i førtiårene, tror jeg og ganske good - looking, og grei å snakke med. Da jeg kom inn på kontoret hans, med hjertebank, selvfølgelig, satt han i telefonen og snakket med et eller annet menneske - og jeg ble et øyeblikk forferdelig redd for at det var meg det gjaldt. Jada, her snakker vi om å ha paranoia. Men man blir sånn når mennesker snakker om ting i telefonen som kunne gjeldt deg, og nevner navn som du kjenner BEDRE enn du vil kjenne, og i tillegg snakker om leilighet og det å flytte tilbake for å fortsette en eller annen jallabehandling... og jo. Jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å reise meg opp fra stolen og løpe vekk der fra. Men det gjorde jeg ikke.
Det skjedde ikke så mye. Han så på meg, konstaterte at jeg riktig nok så ganske oppegående ut, konkluderte med at jeg ikke hadde "den månedlige greia som jenter har", sa at jeg hadde fine flotte hår på armene, puttet meg på vekta, tok blodtrykket, trykket diverse tull inn i journalen min og sa selv at han hadde jobbet med huuuuuundrevis av jenter som meg og han hadde fått til sååååå mange bra resultater. Jeg følte for å le.


"Du burde øke energiinntaket. ja, jeg mener, vi skal gjøre det. Sakte men sikkert, og til jul tenker jeg at du er oppe i 1800." Morsom fyr dette, han burde virkelig satset på å bli komiker eller noe i den duren, for det er i alle fall et av hans store talenter. Han fikk meg nesten til å le, og det er ikke verst. Ikke i det hele tatt.
Da timen var over, så han på meg og sa: "Du har selvfølgelig frikort". "Nei, det har jeg ikke," svarte jeg og glodde i gulvet, og lagde meg tanker om at dette kommer til å bli faen så dyrt og jeg kommer til å bli fattig med alle disse timene han har satt opp til meg framover. Vet dere hva han gjorde? Jo. Han sendte meg avgårde uten å gi meg noen regning, ga meg en blodprøvetaking - time i neste uke, og en ny time hos ham to uker etterpå, og så gikk jeg til Amfi for å handle meg en salat til middag.