Jeg slenger tjue kroner i hånden på bussjåføren i det jeg går ombord på den lille bussen som går opp til Åsebråtveien. Nok en tur i sentrum og ja, jeg er drittlei av butikker og alt som hører med.
Mannen bak rattet studerer meg nøye før han åpner munnen: "Ja?"
Jeg ser spørrende på ham, for jeg skjønner ikke hva han mener.
"Barn eller voksen? Er du under seksten?"
Hehehe. Jeg småler og presser den ene halvdelen av munnen oppover, slik at det kan ligne et slags smil. Jeg kremter. "Ehm... jeg er nok noen år eldre enn seksten, ja..."
Høhøhøh. Nok et slag i magen. BOM. Jeg kunne ikke vært mer flau og det er umulig å forhindre at rødmen sprer seg i kinnene mine. Gi meg et hull i bakken, takk. HEHEHEHE. Han trykker inn på det hersens apparatet sitt og ja, jeg har mest lyst til å slå knyttneven i plastikkplata som liksom skal være et slags bord.

Inntil dette øyeblikket har jeg vært fullstendig overbevist om at den tiden der var ferdig. Den tiden der alle og en hver, bortsett fra de som visste hvor gammel jeg faktisk var, antok at jeg var alt fra... ti til tretten år. Atten? No way. Gang på gang opplevde jeg at folk løftet forbauset på øyenbrynene i det jeg fortalte hvor gammel jeg var, de gangene jeg ble spurt om det. Ja, jeg trodde virkelig at den tiden var over, men den gang ei. "HEI VERDEN. JEG ER NITTEN ÅR!!!!!!!!!!" Vel. Det er egentlig noe jeg burde ta til meg, slå meg litt i hodet og gjøre noe med det. For det er bare jeg som kan endre på det. Det er like flaut hver gang det skjer, for alt jeg vil er å bli tatt for den nittenåringen jeg faktisk er.
En gang for lenge siden - da jeg var sånn omentrent femten, seksten år trodde folk gjerne at jeg var mye eldre enn det jeg var. Da jeg tuslet rundt i byen hendte det at jeg fikk lapper om ølfestivaler og konserter for eldre mennesker i hånden. Det hadde selvfølgelig noe med måten jeg kledde meg på, på den tiden og det at jeg var litt tyngre enn nå; hadde en kvinnelig kropp med former og alt som hører med.

Alt forsvant og har blitt borte. Litt har kommet tilbake, men det ser ut til at noe av det som kommer sist på plass er pupper, hofter, rumpe og lår. Selv om de tingene er utrolig skummelt, gleder jeg meg virkelig til den dagen der alt sammen er på plass igjen og jeg klarer å akseptere det fullt og helt. Kvinner er bygd for å være myke i kantene. De skal ikke se ut som ei utstillingsdukke, en kleshenger eller en gutt. Sånn er det bare. Det er sannheten.

Dagen i dag... Vel. Jeg vet ikke hva det egentlig er å skrive om den. Dette er en sånn dag der jeg tar på meg smilebrillene, tygger og svelger på autopilot og prøver å snakke meg bort fra herognå i måltidssituasjonene.
Jeg har hatt en utrolig fin samtale med behandleren min, der vi snakket litt om året som har gått og for første gang klarte jeg å fortelle hva jeg føler og tenker om den tiden som snart er over. Det er nytt. Jeg måtte fortelle henne, som sant er, at dette året har vært rart. Det er den første gangen jeg ikke har utagert på noen som helst måte, den første behandlingen jeg har vært i uten å snurre behandleren min rundt lillefingeren. Jeg fortalte at hun er den første behandleren jeg aldri har klart å "lese" og det at hun har vært så streng, har vært nødvendig. Jeg har trengt det.
For første gang har jeg oppført meg ordentlig. Jeg har ikke løpt ut av timene, jeg har ikke kranglet eller kjeftet, jeg har ikke hylt og skreket.
Det var fint å snakke om det.

Etterpå dro jeg til byen og tok fika alene. Det er ikke det at det er et problem å gjøre det lengre (spise alene) og det burde det heller ikke være etter alle disse månedene, men... det som derimot er vanskelig er det å skulle spise skumle ting som i tillegg smaker godt. Så, i morges etter dommen var tatt og skriblet ned i den blå permen min, bestemte jeg meg for å gjøre det. Det har seg nemlig slik, ja - jeg er nesten flau for å skrive det, men... jeg besto riktig nok eksamen - men ikke med toppkarakterer. Jeg hadde ikke trodd det skulle være mulig, men jeg er skuffet over meg selv. Det var ikke sånn jeg hadde planlagt det. Så: jeg måtte dra ned til byen. Jeg måtte spise noe skummelt. Jeg gjorde det. Jeg dro tilbake. Jeg drikker næringsdrikker uten å klage eller sukke eller stønne. Det gjør vondt men herreminhatt nå er jeg så forbanna drittlei av hele smørja og jeg orker rett og slett ikke mer.
Gi meg en tryllestav. Jeg vil ha det bort.

Ja, ja. Toppkarakterer eller ikke: jeg har kommet meg opp til noe normalt. Jeg er en god del tyngre enn det jeg var for 11 måneder siden (det skulle bare mangle!!!!) og det føles bedre enn jeg hadde trodd. Jeg kan handle klær. Jeg kan gjøre ting. Kroppen fungerer. Jeg har akseptert det. Jeg har kommet langt selv om jeg ikke er ferdig.

Planene er nok en gang endret: jeg blir til fredag. Den endelige avslutningen skjer fredag til "fika" og jeg må lide meg igjennom en runde med "lykke til" og hadefint og dukommertilåklaredet - og en gave fra behandleren min. Jeg hater den typen oppmerksomhet, men det er i alle fall fint at jeg ikke er den eneste som skal avslutte da. Årets kull forsvinner i rykk og napp nå.

I morgen er det kakedag og i kveld gruer jeg meg bittelitt. Shit au. Jeg får bare være redd og det kommer til å svi, men det DRITER JEG I. Jeg har bestemt meg og jeg skal gjøre det. Jeg har lyst på kake. Hvor jeg skal finne det der store kakestykket jeg har i hodet vet jeg ikke ennå. Jeg har nemlig et bilde inne i hodet om hvordan det skal være og det skal være enormt.
SÅDETSÅ!

SPISEFORSTYRRELSEN SKAL I SØPLA. JEG ER DRITTLEI DEN. JEG HATER DEN. JEG ORKER IKKE MER. DEN MÅ BORT. OG DET ENESTE JEG HAR Å GJØRE ER Å FØLGE OPPSKRIFTA, JOBBE MED ÅPNE DEN LÅSTE DØRA SOM ER STENGT MED KODEN SOM JEG ALT KAN. JEG MÅ TRYKKE INN TALL FOR TALL OG DET FÅR BARE TA SÅ LANG TID DET BARE VIL.

AMEN.

BEKLAGER CAPSLOCKEN.