Veien til bedring.
4/04/2010 08:56:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger side
Rediger side
Litt over ei uke senere pakker jeg sakene mine og reiser fra Tromsø. Jeg flytter fra fortvilte, redde og rådville foreldre og søsken, og inn i en hybel sammen med Elefantstemmen som vokser og gror som ugress i et knusktørt blomsterbed. Den eneste skapningen som virkelig klarer og er fornøyd av å livnære seg på absolutt ingenting. Jeg begynner på skolen, uten å vite hvorfor jeg gjør det. Når alt kommer til alt vet jeg egentlig ikke helt hva jeg vil; jeg er splittet i to. Den ene delen av meg vil gå på skolen, den andre forstår at jeg kanskje ikke er helt i stand til å gjøre nettopp det.
Ja, jeg begynner på skolen. Jeg starter opp i en helt ny klasse sammen med mennesker jeg aldri har møtt før; mennesker som ikke vet at jeg har vært syk i mange år, folk som ikke vet at jeg nærmest løp ut fra psykiatrisk avdeling med kofferten i hånden og pakket den ut i en annen by. Det er ingen som vet noe og de behandler meg deretter. Av en eller annen grunn som jeg ikke forstår, liker de meg. De liker å være sammen med denne greia som er meg – denne tingen jeg ikke kan fordra. De ringer meg, vil ha meg med på ting, vil at jeg skal komme på besøk, vil at jeg skal være med dem på fester og vil at jeg skal delta på alle de morsomme tingene de gjør. Jeg har lyst til det, jeg også. Men jeg kan ikke. Jeg klarer ikke og jeg får ikke lov. Mens vennene mine drar på peppe’s for å spise pizza og deretter på kino, drar jeg hjem til hybelen min og tar situp’s. Mens menneskene som liker meg, folkene jeg er glad i, drar på morsomme fester på lørdagskvelden, sitter jeg hjemme og tenker på mat, ser på klokka og ser på ”Vil du bli millionær.” Mens de holder på med fritidsaktiviteter og andre ting, går jeg rundt i butikken i flere timer, ser på mathyllene og går deretter hjem uten å kjøpe noe. For hver nye situps jeg tar, for hver gang jeg sier ”nei” til noe i stedet for ”ja”, og for hver gang jeg går på butikken for så å komme tomhendt tilbake, vokser Elefantstemmen seg sterkere. Den eneste gangen jeg er med på noe, er når venninnene mine skal på butikken for å handle middagsmat. ”Jeg er med,” sier jeg og vandrer ved siden av dem mens de kaster ting i handlekurven sin og diskuterer hva de skal ha til middag.
Jeg er ingenting og på et magisk vis begynner jeg å forstå det også. Jeg blir fryktelig glad i alle disse menneskene som ser ut til å like meg til tross for alle de ufyselige tingene jeg ser hos meg selv og til tross for at jeg bare sier ”nei”, i stedet for ”ja”. De timene jeg ikke bruker på Elefantstemme – ting, bruker jeg til å se på de rundt meg og studere livene deres. Jeg sammenligner meg med dem, ser på hva jeg har og hva de har, og konklusjonen skremmer meg noe fryktelig. Jeg har ingenting. Jeg er ingenting. De har fremtidsplaner, jeg har ingen. De har kjærester, jeg har Elefantstemmen. De gjør ting, jeg gjør ingenting. De lever. Jeg er en tilskuer, en sjalu tilskuer som ser på hvordan de lever, drømmer om å gjøre det samme – men jeg kan ikke, jeg får ikke lov. Selvforakt, selvforakt, selvforakt. Det blir liksom aldri bra, uansett hvordan jeg snur og vender på det. Nei – jeg har det ikke bra og verken jeg eller Elefantstemmen er spesielt glad i meg. Jeg hater meg selv fordi jeg ikke er som dem og Elefantstemmen hater meg fordi jeg ikke er tynn nok. Jeg er ikke frisk. Jeg er ikke tynn. Jeg går til psykologen min, til legen min og hver gang er jeg dårligere. Jeg er alltid dårligere.
En eller annen gang i løpet av høsten finner jeg plutselig ut at noe er galt. Jeg begynner å bli sliten, kroppen min sovner bort av ingenting, jeg våkner natt etter natt med smerter i tærne fordi blodet renner så sakte igjennom årene mine, jeg mister følelsene i armer og bein, og jeg, vel, jeg lider. Jeg begynner å fortelle mamma ting som: ”jeg tror jeg skal dra på rehabilitering til sommeren. Når jeg er ferdig med skolen. Jeg har ikke tid nå, men til sommeren… da….” Ved å stå utenfor, se på hva alle andre kan – de tingene som jeg også burde gjort, alt det alle var sikker på at jeg ville få til da jeg gikk ut av ungdomsskolen, våkner noe i meg. JEG VIL VÆRE SOM DEM. Det er jeg ikke. Jeg er ikke meg selv engang. Jeg er absolutt ingenting. Elefantstemmen har fått alt det den ville ha. Den har fått meg. Den eier meg. Jeg har ingenting igjen.
November 2008: Her raser alt sammen. Jeg våkner en dag og forstår at slaget er tapt. Jeg kan ikke verken føle eller bevege armene mine. Jeg kjenner ikke tærne mine. Jeg klarer ikke å bevege føttene. Kroppen min, som har lidd i mange år og som fortsatt lider mer enn noen gang, vil ikke være min lengre. ”NÅ FÅR DU SE Å TA DEG SAMMEN JENTE, ELLERS FORLATER JEG DEG,” skriker den. Jeg synes ikke at det er så veldig morsomt; for her kommer jeg og jeg har, for første gang på over fem år, plutselig funnet ut at jeg har litt lyst til å leve. Jeg får en alvorlig breakdown, og jeg gråter på toalettet på skolen, jeg gråter hjemme i hybelen min, jeg gråter og det er alt jeg gjør. November, november og varselskiltene blinker. Boom, boom.
Jeg vet ikke hva som skjer; jeg verken skjønner eller forstår noe, og jeg løper mellom legen og psykologen min. Jeg har det vondt. Jeg har det så veldig, veldig vondt og selv om jeg har lyst til å leve, ønsker jeg samtidig å dø slik at Elefantstemmen kan forlate meg. Jeg vil være fri og jeg ønsker at hjertet mitt bare stopper slik at jeg kan få lov til å være nettopp det. Og så, en dag, er tallene så klare at legen ikke kan lengre bare kan se på meg og si: ”Du veier for lite. Gå hjem og spis litt mer.”Det gjør ikke noe. ”Jeg trenger hjelp,” sier jeg en dag. ”Jeg trenger hjelp. Jeg kan ikke dø. Ikke nå, nå som jeg for engangsskyld har lyst til å leve.”
Og jeg får hjelp. For første gang i livet mitt tar jeg i mot den – for jeg har, igjen – plutselig, forstått noe veldig viktig: jeg må gjøre jobben selv. Jeg må kjempe for meg selv. Det kommer ingen for å redde meg. Ja, jeg kan få hjelp, men jeg må ville ta i mot den. JEG må ønske en forandring for at det skal bli en. Ja, jeg ønsker en forandring og det blir det også.
Før jeg blir lagt inn på Capio Anoreksisenter i januar 2009, bestemmer jeg meg for én ting: ”Jeg gir dette et halvt år. Jeg skal gi alt jeg kan og er ting ikke bedre om et halvt år, vel, da kan jeg gi meg selv lov til å dø. Men først skal jeg prøve.”
Jeg prøver. Jeg legger alle kortene på bordet og jeg legger all energi i et prosjekt jeg aldri trodde jeg ville begynne på. Jeg gråter, jeg har det vondt – men den smerten jeg føler er bare brøkdeler av sånn som det var da jeg var på mitt sykeste. Og som alle sier: det viser seg at det er verdt det. Jeg trenger ikke å gi det et halvt år engang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Bloglovin'
