I dag våknet jeg med skallebank. Til en forandring gikk det ikke over, og den dundrende hodepinen ble etterhvert så sterk at den rammet hele høyre side, samtidig som kvalmen meldte sin ankomst. Voldsom, skrekkelig og rett og slett forferdelig. Lyd, lys og lukter fra stua og menneskene rundt forverret bare alt sammen, og det endte med at personal X måtte spørre meg om jeg ville klare å være alene (med tanke på at det ikke var så lenge siden frokost), og følge meg opp trappen til soverommet mitt. Av med radio, av med alt av lys og igjen med gardinene, før hun puttet meg under dyna og pakket den godt rundt meg. "Jeg kommer tilbake for å se til deg om en liten stund," sa hun før hun forsvant ut døren og lot meg seile avgårdet til det nærmeste jeg kommer drømmeland.

Heldigvis ble det bedre utover dagen, og jeg har hatt en ok samtale med behandleren min. Jeg har hatt en nesten ok lunsj, og det slår meg at suppedager ikke er så ille lengre. De fortalte meg helt i begynnelsen, den første tiden min her, da tårene kom i tider og utider, at det ville bli bedre og litt lettere etterhvert. "Du må bare gi det tid, Annika. Tid og en sjanse," sa de til meg mens de masserte føttene mine og strøk meg over håret. "Det vil bli bedre". Jeg visste ikke om jeg kunne stole på det, men jeg var nesten nødt - og jeg ser nå at de har rett. De har rett! For det blir bedre, det blir lettere og ting er ikke så skummelt lengre. En skål med gele er ikke verdens undergang.

Etter fika gikk jeg og en av jentene her ned til Torvbyen, hun skulle poste et brev, og jeg var i grunnen bare med for turens skyld. Det er vår i Fredrikstad, og i dag fikk jeg endelig brukt skinnjakka mi. O'lykke.
Ellers har jeg også kjøpt denne boka: