Nå altså.

Nei, nå har jeg fått nok av dette. Hver eneste morgen i det siste har jeg våknet og alt føles okei. Jeg hopper ut av senga litt over 0700, er mer effektiv når det gjelder påkledning, sminking og slikt enn på ganske lenge - resultatet er kanskje ikke alltid like bra, men det spiller ingen rolle. Jeg går opp til frokost, jeg spiser frokost og alt er fortsatt okei. I alle fall sånn passe. Det må sies at Elefantstemmen er litt slem og Mørket Fyrste titter innom noenpar ganger om dager, men jeg klarer meg bra likevel. Takk og lov for det!

Men så blir alt plutselig helt feil. Kroppen er fortsatt veldig sliten, noe jeg absolutt ikke forstår. Jeg tilbringer store deler av dagen på internatet enten alene eller sammen med noen; gjerne fremfor min kjære Lenovo 3000 som i bunn og grunn har behov for en stor opprydning. Når kroppen er en smule ufungerbar, følger hodet etter. Det er også utmattet. Det er rett og slett sliten av å være... sliten. Jeg liker det ikke.

Det verste er det at jeg føler jeg ikke får gjort noe som helst i forhold til fellesprosjektet. Ja, nesten en smule ubrukelig, og det liker jeg heller ikke. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg var nødt til å forlate resten av gjengen like etter lunsj,vende tilbake til senga og gråte en liten skvett for alt og ingenting. Her er jeg fortsatt etter litt over en times søvn. Som den rastløse sjelen jeg er kan jeg ikke fordra det å gjøre ingenting. Jeg er et av disse menneskene som alltid liker å holde på med noe - om så skriving - noe jeg heller ikke greier fordi jeg ikke finnes et snev av kreativ for øyeblikket. Hurramegrundt. I tillegg verker hodet, jeg er kvalm, svimmel og blablabla. Jeg sutrer noe som føles helt, helt feil.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre med dette jeg - er - sliten tullet. Nå begynner det å irritere livsskitten av meg og prikken over i'en er at jeg også blir litt irritert. Nei vettu meg hva. Nå må det snart gå over. Nå er det nok. Jeg trenger å dra en tur ut, jeg trenger luft, jeg trenger innspill fra omverdenen, Bergen sentrum, klesbutikker og biblioteket. Prosjektet med å bare handle ting jeg i en måned er dømt til å mislykkes.
O' positivitet treng deg på for her skal du motstand finne. Jeg har behov for litt trengsel likevel.

Fellesprosjektet er i gang!

Ja, da var fellesprosjektet i gang!

Utdrag fra bloggen/hjemmeside:
"Fellesprosjektet er et felles arrangement der hele skolen kommer sammen, samarbeider på tvers av linjene og resultatet blir et teaterstykke som har premiere 16.februar. Alle elevene har blitt fordelt inn i forskjellige grupper som holder på med sitt. Noen forfattere holder på med kulisser, noen hestejenter øver på replikker, enkelte elever fra u – landslinjen jobber med vaffelsteking og gutter som til vanlig lærer seg kinesisk og trener kampsport spiller gitar og øver inn dansetrinn/ koreografi. Med andre ord: her er det lett blanding av både det ene og det andre."

Jeg holder til i gruppa som driver med PR og det aner meg at det kommer til å bli to uker med beinhard jobbing.

Loff - søndag.

0930, søndagsmorgen – skolebygninga.

Jeg tramper inn i spisestua noen minutter på halv ti og er klar for å spise frokost. Siden Bergens Tidene ikke kommer på søndager, har jeg dratt med meg et ny – innkjøpt Sudoku blad slik at jeg kan gjøre halvhjertete forsøk på å sette inn tall i ruter, mens resten av menneskene på bordet mitt ser på det obligatoriske søndagsmorgen - programmet ”Skyland”. ”Det politiske – korrekte barnetv greia som kunne vært bra hvis det bare hadde vært litt annerledes…” Jeg slenger bladet og jakka fra meg på plassen min, trasker inn på kjøkkenet for å hente ei vannmugge, rasker med meg en stor kaffekopp og et glass i samme slengen – før jeg vender nesen mot matbordet. Samme ritual. Samme mønster. Hver eneste morgen. I alle fall nesten.

”…!?!!!”

Så, ja. Der står jeg da, ved den ene siden av bordet der all maten er plassert. Jeg står der, flytter blikket mitt frem og tilbake, myser, stirrer, søker og leter. Noe er annerledes. Noe er ikke sånn som det skal være. Jeg går en runde, snur meg – ser, går tilbake og leter febrilsk. Nei. Brødet er rett og slett forsvunnet. I den ene brødkurven fremfor meg troner det ikke bare et – men fire LOFF, så ferske at de fortsatt er varme. Den andre brødkurven er fylt med rundstykker. Jeg blunker både en og to og tre ganger. Fire, fem, seks. Men neida, det er LOFF der, det er loff, det er loff, ei skjærefjøl, en stor kniv og pålegg. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Akkurat i dag er jeg spesielt glad for at jeg alltid er blant de første: det er utrolig flaut å stå slik, trippe med føttene og lure på hva man i alle verdens navn og rike skal gjøre nå for verden kommer helt sikkert ikke til å fortsette som det skal og da er liksom ja gudene må vite hva. Noen kommer og går, men Annika, Annika består.

Ja, så jeg står der, med øyne så store at de holder på å trille ut av øyehulene sine og ansiktet ser helt sikkert ut som verdens største spørsmålstegn. Jeg er glad for at tanker ikke kan sees eller høres – ikke at jeg helt klarer å få tak i hva jeg tenker, kanskje er det ingenting, for det raser så fort der oppe at jeg holder på å bli helt tullete og jeg håper, jeg håper, jeg håper virkelig ikke det sees på lang vei at jeg… at det ser… nei, jeg håper at jeg bare ser ut som om jeg liksom ikke helt vet om jeg vil ha loff eller rundstykke og er litt usikker på hva jeg skal ha som pålegg. Herregud, ja, la det se sånn ut!

Hva nå da? Jeg kan jo ikke akkurat løpe ut på kjøkkenet: ”HEI DU KOM MED BRØDET! JEG VIL HA BRØD! SKJÆR OPP ET HELT BRØD FORDI JEG ER FULLSTENDIG TETT I PAPPEN!!!!” Nei, det går ikke an. Det blir for dumt. Dette er for dumt. Hallo, jente, hallo. Åh, som jeg ønsker at jeg var som de som plutselig står ved siden av meg og som lurer på hva de har lyst på, fordi alt sammen ser så godt ut. Ja, jeg er helt enig, det ser ikke så verst ut. Ferske bakevarer smaker veldig godt. Spesielt når de fortsatt er varme.

”Hehehe, Annika, du vet heller ikke helt hva du skal ha?” spør ei. Jeg rister på hodet, smiler, hehehehe ’ er litt og smiler litt ekstra. Flott. Jeg ser ikke helt fjern ut her jeg står. Ikke helt. Bare nesten. Bare ”nesten”. Akkurat. Og det er her den indre velkjente samtalen selvfølgelig kommer inn:

”Dunk. Dunk. Er det noen hjemme? Ei skive loff, ei skive brød.”

”hm?”

”Du hørte meg.”

”?”

”SKJÆR DEG EI SKIVE AV DEN DERRE LOFFEN”

Jeg liker ikke sinte skyttsverger. Jeg skjærer loff og ja, skiva er varm, den lukter godt og myk er den også.

”OG SÅ TAR DU BRUNOST OG SYLTETØY PÅ. FOR DET LIKER DU.”

Til slutt får jeg plassert rumpa på stolen min og har hele sullamitten av kopper, asjetter, penner og diverse rundt meg. Jeg spiser loff med brunost og syltetøy. Og jeg hadde glemt hvor utrolig godt det faktisk er.

Lørdags morgen.

Det er lørdag og det er helg igjen. Poof. Dagen begynte ganske okei; en god dusj på morningen, litt rydding på rommet, forsøk på å putte på litt sminke slik at jeg ser relativt grei ut og deretter tusle opp til frokosten som begynner 0915 hver lørdag. Alt var helt greit til jeg hadde spist opp frokosten min, drukket to kopper kaffe, gjort et håpløst forsøk på å gjøre litt sudoku og hadd trivelige samtaler med de menneskene jeg alltid sitter sammen med. "Annika. Nå er jeg sliten. Nå må du ta det med ro ellers... sier jeg fullstendig stopp," sa kroppen min. Og da er det ikke så mye annet å gjøre enn å lytte til den, slappe av og ta livet litt med ro.

Egentlig skulle vi ha linjekveld i dag men den har blitt utsatt til 10. april. Hele klassen er fryktelig sliten etter mye kaotisk og en del jobbing. Dessuten begynner de to prosjektukene på mandag og det aner meg at det kommer til å bli to lange og ganske krevende uker.

I går var det liker før jeg hoppet på toget til Oslo bare for å få en pause fra hverdagens surr slappe av et eller annet sted i et par dager, for så å ta toget tilbake til Bergen på søndag. Men siden alle vennene mine som en gang bodde i Oslo har flyttet og spredd seg over alt i landet og togbillettene kostet en formue ble det ingenting av det. Jeg kunne selvfølgelig tatt inn på et hotell i to netter, men slikt koster penger og man må prioritere. Det er avreise til Irland 12.mars og jeg har en liten plan om å ta en tur til syden når skolen er ferdig i mai. Mest sannsynligvis kommer jeg til å trenge ei uke på ei strand etter avslutningsfesten.
Kanskje var det og er det like greit. Selv om jeg var og fortsatt er fryktelig sliten, ble humøret og ting bedre ut over kvelden. Det er snart vinterferie.

2. Skrive ned noen ting jeg drømmer om.

Jeg drømmer om å...

Fullføre videregående uten store problemer.


Dra på interrail til sommeren sammen med Inger, Sunniva og Merete.

Komme inn på psykologistudiet, gå alle årene og jobbe som psykolog.

Reise til Thailand, Afrika, ta et fly jorden rundt, kaste meg på et tog og dra hvorsomhelst, ligge på ei strand i Hellas, reise til Tunisia sammen med Johanne.

Jobbe som frivillig i et eller annet U – land.

Få barn. Sånn omentrent to eller tre, kanskje.

Være fostermamma for barn som ikke har et trygt sted å være.

Skrive noe som er veldig bra.

Fortelle historien min til verden.

Holde foredrag for noen, kanskje ungdomsskoleelever. Fortelle om erfaringer og sånne ting. Hvis det bare kan få et menneske til å tenke annerledes er det verdt det.

Bli forelsket. På ordentlig.

Hjelpe mennesker, være flink til å stille opp, kunne gjøre noe for de som trenger det.

Dra til Roma. Jeg har så lyst til å se hvordan det ser ut der.

Lære meg å danse noe morsomt. Selv om jeg ga opp dansen som jeg hadde i valgfag, liker jeg å bevege meg.

Bo i ei loftsleilighet. Ikke ei ultramoderne, minimalistisk leilighet, men… i et gammelt hus. Jeg liker gamle hus. Og så vil jeg gjerne at det skal være store vinduer i taket slik at man kan se himmelen.

Kunne spille et instrument.

Gå til Santiago De Compastella.

Prioritere å lese bøker. Alle de bøkene jeg skulle og burde ha lest.

Lære meg å ta ordentlige bilder.

1.Organdonasjon.

I går morges hadde ei jente i klassen min ei morgensamling som dreide seg om en blogg som ble opprettet av noen svenske mennesker i begynnelsen av 2009. Denne bloggen heter "365 things you can do" - og nei, den handler ikke om 365 ting man kan gjøre for å redde verden. Den dreier seg rett og slett om ting man kan gjøre i løpet av dagene som kommer og går, og jeg synes det hele er et ganske morsomt prosjekt.

Så... i dag har jeg skrevet under på donorkortet som jeg har hatt liggende i pengeboka en god stund. Jeg har ikke bruk for de indre organene mine når jeg en gang i tiden forlater jorden og hvis et annet menneske kan bruke noen av mine for å overleve er jeg villig til å gi dem bort.

Torsdag.

"For hvert minutt, hvert sekund
vokste denne kjærligheten og forvandlet meg.
Jeg hadde fått troen på fremtiden tilbake,
og var i ferd med å gjenfinne troen på gud."

- boka: Ved elven Piedra satt jeg og gråt.
Ukens 1.sitat i Paulo Coelho årskalenderen min.

Timen på DPS var relativt interessant. Og lang. Og slitsom. Og ikke minst: krevende.
"Jeg tror jeg bare bestemmer det jeg, når du skal veies. Det er kanskje greit. Da får du ikke vite det før du kommer hit og så slipper du å tenke så mye på det," sa behandleren min før jeg gikk ut døren. Da jeg forlot bygningen kom jeg plutselig på at jeg glemte å si takk.

Det har vært en veldig "diverse" dag. Ting suser og går som vanlig, humøret går i enorme bølgedaler og jeg er fryktelig sliten - til tross for at jeg har sovet ganske okei natt.
Torsdag.
Jeg lengter etter å si "pappa, jeg har det fint, jeg", når jeg snakker med ham i telefonen og han spør hvordan jeg har det. For øyeblikket sier jeg bare: "det går bra. Hade! Vi snakkes!"

Siden jeg er så flink til å handle ting jeg egentlig ikke trenger, skal jeg bruke de neste timene til å lete etter kjøleskap - poesi - magneter på internett. Og bestille dem selvfølgelig. Deretter begynner jeg med et nytt prosjekt: KUN kjøpe nødvendige ting i 1.måned fremover. 

Når man gjør noe feil.

Jeg lever et liv basert på teorien: "spis det som blir servert til middag, uansett hva det måtte være," og som oftest går det bra. Noen ganger gjør det ikke det. Noen ganger slår ting fullstendig feil vei. I blant, avhengig av hvordan dagene eller øyeblikket er, sitter jeg ved matbordet i all offentlighet, med gaffelen i hånden og med mat som jeg enten liker godt eller ikke er så glad i på fatet - mens noe ekkelt, grusomt og mindre godt raser, hyler og skriker inne i meg. Selv om jeg er flink til å spise, selv om jeg ikke er så redd lengre som jeg en gang var, selv om jeg har lært, jobbet og alt det der - kommer det slike dager. Sånn er det å ha en spiseforstyrrelse og for å si det på en relativt pen måte: det er ikke gøy. Ikke i det hele tatt.

Hver gang dette skjer føler jeg meg som en komplett idiot. Spesielt siden jeg får dårlig samvittighet for absolutt alt. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke har så lyst til å si noe som helst til noen, dårlig samvittighet fordi jeg kanskje ødelegger ei stemning som kunne vært bra, dårlig samvittighet fordi jeg tenker slik, dårlig samvittighet fordi spiseforstyrrelsen snakker fryktelig høyt, dårlig samvittighet fordi skyttsvergen forteller meg hvor teit og patetisk jeg er. Dårlig samvittighet fordi jeg sitter med den følelsen av å svikte meg selv. Svikter meg selv både fordi jeg gjør reagerer slik og fordi jeg vet at jeg kommer til å bli rasende om jeg skulle finne på å forlate stedet.

Noen ganger skjer det. Noen ganger kaster jeg inn håndkleet før jeg har gitt det hele et ordentlig forsøk og det er ikke alltid jeg tenker over hva jeg har gjort før jeg plutselig har forlatt stedet og rømt fra situasjonen. Heldigvis er det svært sjeldent og heldigvis, heldigvis er hvert eneste øyeblikk, hver eneste time, dag og så videre, en ny sjanse til å endre vei, skifte fil og gå tilbake til det man vet er rett og riktig.

Jeg blir fryktelig sint på meg selv når jeg blir svak og gir etter for spiseforstyrrelsen, men til gjenjeldt greier jeg også å bli stolt når jeg henter meg inn igjen. 

I går var det slik. Jeg slapp inn et mål, jeg stakk av med halen mellom føttene og gråt en skvett da jeg oppdaget hva jeg hadde gjort. Men så var jeg ganske flink også. "Du blir ikke frisk hvis du gjør dette flere ganger! Du vet det. Du må gjøre noe med det. KOM IGJEN."

Jeg måtte puste i den berømte firkanten og stoppe opp et lite øyeblikk før jeg begynte forfra igjen. Her og nå situasjonen. Akseptere at gjør feil. Ting går galt i blant. Selv om jeg ikke hadde det så veldig fint på noen som helst måte, gikk det bra. Jeg greide det. Det går an.  

*

Jeg er heldig. Heldig som har venner som klapper meg på skulderen, gir meg klemmer i hytt og gevær, venner som ser meg for det jeg er og ikke for alt annet. Jeg er heldig som har venner som fortsetter å spørre om jeg vil ha det eller det eller det, selv om jeg ikke akkurat er så flink til å si ja. Det får meg til å føle meg inkludert. Jeg er heldig som har venner som er sta, som diskuterer litt og som sier det de mener. Jeg er heldig som har venner som sparker meg i baken og som av og til skriker inn i øret mitt "DET ER IKKE FARLIG." Venner som ser bort fra alle de små detaljene og som fortsatt orker å være der dag ut og dag inn. Jeg er heldig. Takk.