Uke 46 - full.

Mandag: Skole. ROS - kurs og skriving på et filmmanus.

Tirsdag: Skole. Mer filmmanus og Yoga. Ta noen telefoner hit og dit, og ordne opp i økonomien.

Onsdag: Skole. Prøve å fullføre nok et utkast med filmmanuset, handling av diverse greier og teater.

Torsdag: Filmmanus innlevering kl... nei, det husker jeg ikke. Tenke på hva jeg har å si til dama
på DPS, time på DPS og pilates om jeg rekker.

Fredag: Skole - forberedelser til elevstevne og evnt. siste finpuss på filmmanuset. Byen. Sen konsert med Minor Majority (jeg gleder meg veldig!)

Lørdag: Elevstevne.

Søndag: Innlevering kortprosa, rydding og pakking.

Mandag: Skrive ut billetter, skole og en lang reise til Fredrikstad og Capio. Ukene med linjefag begynner, og jeg må ha en eller annen plan for hva jeg skal skrive om i to uker.

I tillegg skal jeg liksom prøve å slappe av, fokusere på nuet, jobbe med maten og de nye mestringsstrategiene, rydde opp i det evinnelige fastlege - problemet, holde humøret i sjakk, huske på ditt og huske på datt, jobbe med å holde elefantstemmen på avstand og alt som hører med.

Er det rart at dagene og ukene raser av sted? Nei, jeg synes ikke det. Men - jeg klager ikke. Livet i Bergen og på Hylkje er bra og jeg stortrives, til tross for at ting er vanskelige og kaotisk akkurat nå. Jeg er glad for at jeg får være sammen med de menneskene jeg har blitt så glad i, jeg er glad for at Inger bor i Bergen, jeg er glad for at jeg får muligheter jeg aldri har hatt før, jeg er glad for at jeg fungerer så bra at jeg klarer å gå på skole, jeg er glad for at jeg klarer å fokusere på de gode øyeblikkene - og huske på dem på dårlige dager. Jeg er glad for at jeg klarer å holde meg unna de vonde tingene som både skader meg selv og andre. Jeg er glad for at jeg får skrive, jeg er glad for at jeg har mamma og pappa. Jeg er glad for at jeg har mennesker som bryr seg og som ser hele meg, og ikke bare de tingene jeg gjør. Takk.

Det er flere postitive ting i livet mitt enn noen gang og jeg er takknemlig.

I dag skal jeg på jakt etter ny dunjakke, bare for å forhindre at jeg ikke fryser i hjel. Ja, jeg trodde virkelig at jeg var ferdig med den iskalde perioden min, men der tok jeg feil. Jeg kan i alle fall trøste meg med at jeg ikke er den eneste som holder på å dø av kulde.

Ting og tang.

klistret sammen på lørdagsseminaret
til "Visuell Kunst" en lørdag i oktober.

Nok en liten seier – den samme gamle historien.

Internat 7. Mandagskveld ved oppvaskkummen i fellesstua:

"Jeg kan fortsatt ikke fatte og begripe hvorfor du orker," sier han med den velkjente, ufyselige stemmen sin. "Nei, jeg skjønner det rett og slett ikke. Egentlig er det bare å gi opp. GI OPP!"

Jeg skrubber matboksen min, ironisk nok, så hardt jeg kan. De harde takene med kosten får vann og såpeskum til å skvette alle veier. Jeg sier ikke noe.

Det er den samme gamle historien. Selvfølgelig blir han stående ved siden av meg, gliser med de forbanna tennene sine og er stolt over seg selv fordi han alltid klarer å finne et eller annet helt idiotisk smutthull han kan snike seg inn i. Og selvfølgelig, selvfølgelig, SELVFØLGELIG lokker han med de samme gamle fjollete ordene som gir meg en alvorlig form for svineinfluensa. Jo da, han smører på med både det ene og det andre, og det er her det velkjente uttrykket "smør på flesk" virkelig passer inn.

Hans besøk kunne ikke kommet på et mindre passende tidspunkt. Jeg er både sint og irritabel nok til å kaste både stoler og bord i veggen, knuse noen kopper og kar og hva det nå enn måtte være. Jeg er rett og slett så rasende at jeg ikke greier å beherske meg.

"Nei, vet du hva!" skriker jeg. Så høyt og skjærende at jenta som sitter i sofaen i stua, løfter blikket fra dataskjermen og ser på meg, før hun fortsetter å hamre på tastaturet.

"NÅ ER DET NOK!!!"

Jeg slenger fra meg oppvaskkosten, jeg gir blaffen i at vannet flyter over kanten og siler nedover benken og danner sølepytter av såpeskum på gulvet. Jeg kunne rett og slett ikke brydd meg mindre. Bare for å vise Elefantdritten at jeg fortsatt er i en høyere posisjon enn ham, bare for å få han til å forstå at jeg ennå har en viss autoritet i mitt eget liv – går jeg med bestemte skritt bortover gulvet og stopper med sofaen der denne jenta med datamaskinen sitter. Hun har en stor boks med smågodt liggende på bordet fremfor seg.

"Kan jeg få?" spør jeg; snakker før jeg i det hele tatt får tenkt meg om. Det er like greit: da kan ikke idioten av et monster snike seg inn i hodet og forvrenge den ideen som har slått ned i hodet mitt. Hun nikker. Ja, selvfølgelig kan jeg få en. Jeg kan få så mange jeg vil ha. "Det er bare å spise," sier hun. Ja, for all del. Det er bare å spise i vei.

I det jeg griper et lite sukkertøy og putter det i munnen, vender jeg ansiktet mot skremselet, det falleferdige skjelettet og stirrer ham inn i øynene. Jeg smiler ondskapsfullt før jeg løfter nok et sukkertøy opp fra boksen. Det smaker godt.

Og jeg ler. Jeg ler selv om den forbaska idioten sniker seg rundt meg og gir meg dårlig samvittighet, jeg ler fordi jeg har skåret et lite mål, ler fordi jeg har gjort noe jeg egentlig ikke tør å gjøre, ler – ikke for noe annet enn at jeg har lyst til å gjøre nettopp det.

You raise me up, to walk on stormy seas.

takk

En veldig lang mandag.

"Annika?" sier kurslederen. Stemmen hennes er fryktelig langt unna stolen med blått trekk som jeg sitter sammenkrøllet i. Hodet mitt ligger på knærne mine og nakken gjør vondt. Jeg orker ikke å skifte stilling. Jeg sier ikke noe. Jeg er stum.

"Annika?" sier hun igjen, høyere denne gangen - etterfulgt av et mykt: "Hvor er du?"
Ja, hvor er jeg? Jeg aner ikke. Noen har hengt opp en lapp i panna mi der det står skrevet "Ikke tilstede for øyeblikket. Det kognitive maskineriet er dessverre ute av funskjon." Jeg vet ikke hvem som har skrevet ordene.

Kurslederen veiver den ene hånden fremfor ansiktet mitt i et forsøk på å fange blikket som nistirrer på et punkt et eller annet sted langt borte. I blant gjør jeg sånn. Kobler ut alle funksjoner, distanserer meg fra alt sammen og litt til, og forsvinner på en reise til et eller annet ukjent sted.
Etter noen minutter klarer hun å fange oppmerksomheten min.

"Hvor var du?" spør hun.
"Nei, det er ikke godt å si," mumler jeg mens jeg pirker på den rosa neglelakken som burde vært fjernet for lenge siden. Ja, selvfølgelig blir hun sittende mens hun ser på meg - akkurat slik som resten av kursdeltakerne gjør. Blikkfang. Midtpunktet. Jenta som forsvant.

Etter en stund med fullstendig taushet, kommer de vanlige ordene: "Hva tenker du på akkurat nå?"
Jeg rister på hodet og trekker på skuldrene bare for å understreke at det nå kommer til å komme et veldig velkjent "JEG VET IKKE." Det er ikke helt sant. Som regel tenker jeg alltid på noe, selv om jeg ikke vil.

"Jeg tror du vet."
"Mm... Jeg tenker på at jeg ikke har det så veldig bra."

*

Det har vært en fryktelig lang dag. Telefoner til en lege som ikke kunne ta i mot meg fordi det ikke var opp til henne å bestemme om hun kunne ha flere pasienter, og det var ikke spesielt greit. Det var ikke spesielt okei da brannalarmen gikk mens jeg snakket med mamma i telefonen og gråt - og jeg måtte trø på meg skoene, løpe ut til resten av flokken med mennesker mens øynene mine fortsatt var røde.

Det er ikke spesielt greit når man tenker at man egentlig ikke burde klage eller være lei seg for noen slike ting. Ikke spesielt okei å føle at man ikke burde gråte eller være sint over noe når man har vært veldig heldig og fått behandling som fungerer. Det er ikke så veldig fint å være sint på seg selv fordi man tenker at man tar for stor plass, og at noen andre kanskje burde fått den plassen jeg tar i systemet fordi det er folk som ikke får noe. Det føles ikke bra.

Det føles ikke bra å smile når man egentlig vil gråte.
For øyeblikket er jeg fryktelig sårbar; humøret mitt løper fra den ene enden til den andre i rasende fart og bare et lite dytt her og et dytt der setter i gang en prosess jeg ikke liker. Nei, det er nå jeg må trekke frem de kognitive skjemaene mine; fylle ut ting og rydde litt opp i alt kaoset. Sortere papirene i arkivet etter kronologisk rekkefølge, plassere tingene på riktig hylle og brette klærne ordentlig sammen. Orden og system pleier å hjelpe. Hvis man bare gir det et forsøk i stedet for å slenge alt sammen i en søppelpose uten å gi det et forsøk.


Dagen er over og jeg er trett. Akurat nå har jeg det bra. Det er det som er det viktigste.

Den dårlige samvittigheten

I det forrige innlegget mitt skrev jeg om de to typene med dårlig samvittighet som dominerer livet mitt.

Jeg vet ikke helt hva som er verst:
Å gjøre ting jeg vet jeg ikke skal eller burde gjøre – eller det å la være å gjøre de tingene jeg er fullstendig klar over at jeg må gjøre. Kanskje sistnevnte, i den sammenhengen som jeg tenkte på i går.
Det hele dreier seg om det med mat og spiseforstyrrelser. Selv om jeg har kommet langt på ganske kort tid, er det fortsatt fryktelig mange ting jeg må rydde opp i.

(nå kommer en fryktelig dårlig metafor):

Man kan tenke på det hele som et sølvtøy som noen får av tanter og onkler til bursdager og jul; slik at man etter hvert får ei fin lita samling som man kan ta med seg videre til voksenlivet. Når man begynner i behandling er man ei sølvskje som har fått støvet ned og fått et grønt ekkelt belegg rundt seg. Sølvet på innsiden som egentlig skulle glinset i dagslyset, er skjult av alt det som ligger rundt. For å få frem det som er vakkert, må man pusse forsiktig. Det tar tid. Akkurat som alle andre ting her i verden.

”Hva er det som opprettholder de problemskapende tankende?” spør de.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg, ”jeg vet ikke. Kanskje det kan ha noe med at jeg er litt redd for forsjellige ting, selv om jeg vet at den frykten jeg føler egentlig er dominert av spiseforstyrrelsens redsel til å forsvinne ut av livet mitt. Kanskje er det dét som er problemet. Jeg håper at jeg virkelig klarer å rive i stykker den store delen som er igjen. Den har jo blitt mindre, og for en gangs skyld har skyttsvergen min fått plass inne i meg. Jeg har latt den få det. Men jeg har lyst til at den skal være større. Og jeg har virkelig lyst til å komme til det punktet der jeg finner den koden behandleren min i Fredrikstad snakker om. Det er dit jeg vil. Det er bare det at jeg i blant ikke skjønner helt hvordan jeg skal klare det. Mat er min medisin. Ja, det er greit nok det å skulle spise, for det får jeg til. Jeg klarer å spise de fire hovedmåltidene, jeg klarer å spise mellommåltidet – det lærte jeg meg da jeg var på ungdomspsykiatrisk. Jeg skulle bare ønske jeg slapp disse stemmene som gir meg dårlig samvittighet. Jeg skulle ønske jeg slapp unna denne idiotiske krigen inne i hodet mitt. Krigen mellom det gode og det vonde. Jeg er så splittet. Jeg hater det.

Den ene kommer selvfølgelig når jeg skal spise og har spist, og jeg får en teit idé om at jeg har spist mer enn alle andre. Det er bare tull og det vet jeg. Da kommer skyttsvergen som regel inn, og skriker til meg – og deretter kommer den idiotiske elefantstemmen tilbake og skriker tilbake. I blant blir jeg så sliten av denne krigen at jeg har mest lyst til å sove bort resten av dagen.

Og når elefantstemmen får litt overhånd, forteller meg at jeg ikke trenger å gjøre det eller det – eller spise da eller da, kommer skyttsvergen inn igjen. Hyler tilbake – sier til meg at jeg vet hva jeg må gjøre og at jeg aldri kommer til å bli frisk hvis jeg lytter til monsteret. Etter en stund, klarer jeg som regel å bite tennene sammen. Jeg tror kanskje jeg greier å lytte til henne 90% av gangene, selv om jeg sikkert ikke klarer å spise nok hele tiden. Uansett vet jeg at det hun sier, for ja, hun er ei jente, er riktig. Men igjen, når jeg har gjort det jeg skal, kommer skrikene hans tilbake og kjefter på meg fordi jeg gjør det og det og det.

Det er en idiotisk runddans. Selv om jeg er flink til å spise, jeg kan egentlig være fornøyd med meg selv for at jeg greier å gjøre det og fordi jeg er bedre ernært enn det jeg har vært på årevis, må jeg jobbe med å finne en balanse. Det er så vanskelig når jeg først trør litt utenfor den smale stien og glir litt i gjørma med den ene foten. Det er det jeg må holde meg unna. Jeg har erfart hvor lett det er å trø utenfor med begge føttene.”

De pleier å nikke.
”Du er flink,” pleier de å si, ”klarer du å rose deg selv for det?”
”I blant.”

Men når jeg tenker etter, er jeg stolt over å ha kommet dit jeg er i dag – dårlig samvittighet eller ikke. Jeg har det mye bedre. Jeg jobber og det er verdt alt blodslitet jeg har vært igjennom, og som fortsatt er der. Livet er vakkert.
Jeg må bare huske på ordene til behandleren min i Fredrikstad: ”Du mangler ikke evnen. Du må være tålmodig.”

Ja, jeg må være tålmodig. Ting tar tid.

Samvittighet.

Livet mitt er i hovedsak dominert av to typer med dårlig samvittighet:

1. Når jeg gjør ting jeg vet jeg ikke skal eller burde gjøre.

2. Når jeg ikke gjør ting jeg vet jeg må gjøre.

jeg kunne skrevet et langt innlegg om dette, men får bli en annen gang.

En lørdag på Hylkje.

I dag hadde Hestelinja lørdagsseminar. De hadde satt sammen et annerledes rebusløp.

av alle ting

måtte vi hoppe hinder!

Håkon var så heldig at han måtte leke hest

det var litt kaldt, men det var gøy likevel

vi hadde selvfølgelig potetløp også

Marte og jeg kom ikke så veldig langt

enkelte tok litt av på sloss-med-pute-mens-du- holder-balansen

posten

Matias fikk seg en liten ridetur

laget mitt jobbet hardt med å koble sammen sanggreier med filmer og tv- serier

det gikk ikke spesielt bra

da vi satt i auditoriet for å se på 7 gamle travløp,

fant Kjetil ut at han like godt kunne ta seg en liten dupp på øyet

mens andre prøvde å gjøre det beste ut av hele situasjonen

En okei fredag.

Dagene går alt for fort. Jeg står opp, jeg sminker meg, jeg har klesproblemer, jeg går opp til skolen og spisestua - spiser frokost, går tilbake til internatet mitt, pusser tenner, går opp igjen til morgensamling, og poof, så er det kveld og jeg pusser tenner nok en gang.
Som jeg skrev i går: jeg skjønner ikke hvor all tiden blir av.
Jeg vet ikke om det kan ha noe med at jeg for første gang på mange år faktisk deltar i mitt eget liv, og ikke bare er tilskueren på sidelinja mens alle de indre demonene mine setter opp vegger som gjør slik at jeg ikke kan leve på den måten jeg har lyst til. Vegger som isolerte meg fra verden, fra de sosiale tingene og stengte meg inne bak stengte dører. Det er ikke godt å si. Ukene raser av sted.

Det har egentlig vært en ganske grei dag. Dette er en sånn dag der jeg våkner opp, står på føttene og kjenner at de beveger seg. En sånn dag der jeg ikke er sliten fordi jeg muligens har gjort alt for mye dagene i forveien. En av disse dagene der jeg ikke fyller ut alle trekantene, firkantene og rundingene mine på den nest nederste linja på de kognitive skjemaene snakkedama gir meg.

Ja, når alt kommer til alt, har denne dagen stort sett vært fylt med positive ting.

1: Vi hadde besøk av en veldig ung, søt og smålig nervøs redaktør fra et forlag. Han snakket om det å jobbe som redaktør og hvordan arbeidet med bøker fungerer. Jeg kan ikke si annet enn at det høres ut som en veldig tidskrevende og slitsom prosess. Men sånn er det når man skriver: man må være tålmodig. Hele greia var ganske interessant, og han fortalte om mange ting som var kjekt å vite hvis man har planer om å gjøre et forsøk på å gi ut ei bok en gang i fremtiden.

2: Mamma har ringt til et legekontor som ikke er så langt unna skolen, der et av de menneskene som sto på den berømte lista til pappa, jobber. Hun skal, i følge Haukeland, kunne noe om spiseforstyrrelser. Dette kvinnemennesket var ikke på jobb, men sekretæren som tok telefonen virket positiv ang. å skvise inn en til pasient, selv om listene egentlig er fulle. Mamma skulle snakke med denne legen på mandag. Vel - da kan hodet mitt ta en liten fast-lege-bekymrings-pause.

3: Jeg var på DPS i dag. Først hadde jeg tatt feil av tiden: jeg kom 40! minutter for tidlig, ble sittende på en hard stol, løste kryssord, vandret inn og ut ytterdøra, gikk på toalettet, for så å sette meg på den harde stolen igjen.

Ja, jøss. Jeg kan ikke akkurat si at jeg var så veldig blid da jeg trasket inn på kontoret til snakkedama, plasserte meg i den vanlige stolen og slengte veska på gulvet. Det har seg sånn: den første gangen jeg går inn på et behandlingsrom velger jeg meg et sted å sitte. Og jeg blir sittende på det stedet ALLE de andre timene jeg tilbringer der, frem til jeg får et nytt kontor å forholde meg til eller slutter.

Uansett. I dag kom hun faktisk med noe som ikke var så dumt. Hun hadde plutselig kommet frem til at det å gå i poliklinisk behandling en gang i uka kanskje ikke var det beste for meg. For øyeblikket er det greit, men etter jul når jeg er ferdig med Capio, vil det kanskje ikke være det mest hensiktsmessige.
"Du har kommet langt, men jeg tror ikke du er helt klar for å stå helt på egenhånd uten noen form for oppfølging og behandlingsopplegg rundt maten. Du er veldig skjør."

Ja, jeg er skjør. Jeg jobber ræva av meg for å finne en balanse på denne syltynne lina jeg beveger meg på, og jeg gjør alt jeg kan for å holde meg på den. Likevel er det mange ting som ikke er helt sånn som de skal være, og selv om jeg vet veldig godt at man ikke kan være avhengige av mennesker som skal passe på at du spiser ordentlig hele tiden, er jeg ikke klar for å være helt på egenhånd. Jeg er ikke det. Det er ikke noen vits i å lyve for seg selv.

Hun kom frem til at hun skulle snakke med veilederen sin og prøve å ta kontakt med Haukeland. De har et dagstilbud der og diverse annet, noe som ikke klang så dumt i ørene mine. "Bare en gang i blant. Så har du i alle fall et sted å gå til, når du føler at du trenger hjelp." Hun kunne selvfølgelig ikke love noe, nei - det kan man aldri, men hun skulle i alle fall gi det et forsøk.


4: Jeg har kjøpt bursdagsgave til Kine.


5: Jeg, Kine, Rickard og en haug med andre mennesker var på en kinesisk restaurant i ettermiddag. Og vet dere hva? JEG ELSKER KINESISK MAT. Og er det noe jeg elsker enda mer enn det, så er den gode følelsen jeg får inne i meg av å både si ordene høyt og å skrive dem ned.

Torsdag.

her en lørdag lagde jeg ei due fylt med håp

Legeproblemer, mammatelefoner, gråt og sinte ord om det idiotiske systemet med at du tydeligvis må bruke fastlegen din, mail fra ROS - der de sa at de skulle se om de kom frem til noen spesifikke personer, mamma som ringer legen på Capio, mamma som får svar at de skal snakke sammen i morgen, tårer, skriving av filmanus som endelig har blitt ferdig, åndelig oppfyll etter en time med pilates og morsomme leker på internat 2 i kveld - Kine har bursdag i dag, og de feiret henne.

Der har dere hele dagen min.

Hodet mitt er fullpakket av alt for mange ting, og jeg føler litt at jeg går rundt i grøten med all denne kverninga om det ene og det andre problemet som helt sikkert kommer til å løse seg på en eller annen måte.

Heldigvis er denne dagen bedre enn den i går. Og den dagen før der. Og før der igjen. Det er utrolig hva noen bursdagsleker, klemmer og trivelige mennesker kan gjøre med en. Dessuten har jeg ord å rømme inn i, og det er i alle fall noe.

Morgendagen kan bli ganske interessant. Det kommer en mann fra et bokforlag som skal fortelle hvordan det er å jobbe som forfatter og jeg har time på DPS.

Det er torsdag. Jeg skjønner ikke hvor alle dagene blir av.